Debatten om narkotika vil nok alltid være preget av ytterpunkter og sterke meninger. Det knives om hvem som har fornuften når det gjelder en mer liberal retning, om politiets virkemidler, om forebygging eller om narkotika er best tjent med å selges på polet i regulerte former.
Samfunnsdebatten preges imidlertid også ofte av mennesker som aldri har sittet i en patruljebil, vært på et åsted, eller stoppet en varebil på Ørje. Flere av de som er medlem av NNF er ikke barbert for den direkte innsikten i hva narkotika gjør med mennesker og samfunn. Den preges av forutinntatte holdninger og en viss avstand til realitetene. Det er en naturlig mekanikk i det: Hvis man er en sterk forkjemper for en mer liberal ruspolitikk, vil man ofte automatisk reagere når NNF står frem med det motsatte.
Vi i NNF har blitt møtt med anklager om å være følelsesstyrte, men det er påfallende hvordan debatten mot foreningen altfor ofte nettopp argumenteres ut fra følelser fremfor fakta.
På lik linje med at en lege eller en lærer gjør jobben sin med utgangspunkt i fagkunnskap og det som skjer i det lukkede rom, gjelder det samme for polititjenestepersonen bak rattet i patruljebilen, eller for tolleren og eksperten som analyserer det som strømmer inn over landets grenser. Det er lett å tro, anta eller forklare andre hva de skal gjøre – men det er noe helt annet å faktisk stå i det.
De som står i førstelinjen vet at det som gjerne starter uskyldig – som en helt ordinær bruk, en fest eller en flørt med rusen – fort kan lulle deg videre. Det betyr ikke at alle som bruker cannabis, utvikler alvorlige psykiske lidelser, eller at alle som bruker kokain, får en direkte tilknytning til kriminelle nettverk. Men narkotika er udiskutabelt en del av et globalt åk. Det som begynner som et valg, er i dag selve drivstoffet i en kompleks, brutal kriminalitet som påfører både unge og gamle i landet vårt enorm skade. Narkotika er ikke et personlig anliggende.
NNF har fått sin porsjon kritikk og blir stadig utfordret. Men én ting har vi lært: Uenighet og kritikk er sunt. Det bidrar til at vi skjerpes. Vi vakler ikke når det stormer; vi rydder opp, spisser argumentene og blir tydeligere. Ingen skal ta fra oss det vi tror på. Vårt arbeid er ikke basert på synsing, men på kunnskap, opplevd erfarenhet og innsikt fra de som står midt i det.
Når nok et år nærmer seg utgangen, kjenner vi på hvor uendelig viktig det er å fortsette å stå opp for det vi brenner for. I løpet av året har vi vært i Karlstad, på konferansen til vår søsterforening SNPF, vi har gjennomført vår egen konferanse i Bergen, hatt folkemøter og fagdager, møtt samarbeidspartnere, vokst i medlemsmasse, og utvekslet og lyttet til erfaringer på tvers.
Unge som gamle, fra flere fagfelt: toll, kriminalomsorg, helse, forsvar, politi og påtale. Vi har støttespillere og vi har følgere. Vi har hatt besøk av mennesker som har stått i dyp fortvilelse og tøffe kamper. I vårt eget medlemsblad, Motgift, har vi løftet historiene til de som tør å fortelle og sette ord på sin virkelighet – de som tør å blottlegge prisen for å stå i førstelinjen. Det kan ingen ta fra dem, eller oss.
Uavhengig av debatter, uenigheter og det krevende terrenget vi står i: NNF tror på det vi gjør. Og det skal vi fortsette med.
