Når vi diskuterer rusreformer, liberalisering og endringer i narkotikalovgivningen, dreier debatten seg nesten utelukkende om ungdommen. Vi diskuterer eksperimentering på fest, grensesetting, straff versus helsehjelp og konsekvensene for unges framtidsutsikter. Men i ytterkant av denne debatten har en annen realitet vokst frem: Hva skjer når det er de voksne – landets foreldregenerasjon – som ruser seg?
Når mor og far ruser seg
Tall fra amerikanske studier viser en dramatisk utvikling de siste årene: Den daglige bruken av cannabis blant foreldre har firedoblet seg. Når rusmidler normaliseres og gjøres mer tilgjengelige, er det ikke bare en teoretisk debatt om voksne menneskers autonome valg. Det handler om noens mor og far.
Det reiser et helt ubehagelig, men nødvendig spørsmål som vi altfor sjelden stiller i den offentlige samtale: Hva betyr det for barn og unge når foreldrene ruser seg daglig?
Foreldres rusbruk skjer sjelden i et tomrom. Bak lukkede dører handler det om svekket nærvær, endret adferd, følelsesmessig utilgjengelighet og i verste fall en utrygg oppvekstsone for barn som trenger stabile og forutsigbare voksne. Psykisk vold og omsorgssvikt handler ikke bare om åpne konflikter eller fysiske trusler; det handler vel så mye om den snikende utryggheten ved å ha omsorgspersoner som er ruset, fraværende eller ute av stand til å regulere sine egne liv.
Er det riktig at omsorgssvikt får kjemisk fasade?
Når vi liberaliserer holdninger og senker tersklene, må vi ha mot til å se hele bildet. Forebygging handler ikke bare om å redde ungdommer fra kriminelle nettverk på gata eller hindre at de fanges i digitale rekrutteringsnettverk. Det handler i like stor grad om å sikre at barna har voksne rundt seg som er til stede, klare og trygge.
Skal vi ta barn og unges psykiske helse på alvor, må vi slutte å late som om de voksnes rusbruk er en privatsak som ikke angår andre. For hvem skal beskytte barna, når det er de voksne som har skrudd av bryteren?
Vi har kommet langt når det gjelder å erkjenne de sosiale og følelsesmessige omkostningene ved alkohol. Samfunnet slår ned på fylla i 17. mai-toget, og de fleste er enige om at barn skal skjermes for voksne som mister dømmekraften på grunn av alkohol.
Men idet samtalen dreier seg over på cannabis eller reseptbelagte medikamenter, oppstår det plutselig en berøringsangst. Da blir det ofte møtt med en skuldertrekning eller et argument om personlig autonomi, som om kjemisk påvirkning fra andre substanser skulle ha en annen og mer harmløs effekt på foreldrerollen.
For barn som lever med foreldre som er ruset på alkohol, piller eller cannabis, er opplevelsen den samme: De møter voksne som er endret, emosjonelt utilgjengelige og uforutsigbare.
Den kjemiske fasaden endrer ikke det faktum at omsorgssvikt er omsorgssvikt, uavhengig av om rusmiddelet er kjøpt på polet, på gata eller hentet ut på resept. Skal vi verne om barn og unges trygghet, må vi våge å rydde vekk dobbeltmoralen.
Vi mener at det skjer en snikende ufarliggjøring. Det er lett å glemme at legalisering eller tilgjengelighet utelukkende handler om det juridiske rammeverket, ikke om substansens kjemiske virkning på hjerne og kropp.
Illusjonen om «den ufarlige» rusen
Dr. Jarid Pachters poeng – at vi glemmer risikoen bare fordi noe er lovlig – treffer midt i blinken for det vi snakker om her. Akkurat som med alkohol, der samfunnet for lengst har erkjent at (lovlig) tilgjengelighet krever et kritisk blikk på voksnes forbruk foran barna, må vi klare å ha den samme nøkterne samtalen om cannabis og andre rusmidler.
At et stoff er tilgjengelig, gjør det verken mer skånsomt mot psyken eller mindre krevende for de barna som må leve med konsekvensene av foreldrenes rusbruk.
