«Det er dette folk ikke ser»

Når Arne Guddal nå takker for seg etter 36 år i tjeneste, er det utviklingen blant de yngste som bekymrer ham mest.

Mai 2026. Etter mer enn tre tiår i politiets operative tjeneste, preget av vold, rus og internasjonale nettverk, går en av etatens mest uredde stemmer av vakt. Arne tilhører en generasjon politifolk som tør å være den myndige voksne i rommet – en rolle han mener samfunnet har abdisert fra, i ren berøringsangst.

Nå slutter han, i en tid der den digitale utviklingen har gitt de kriminelle nettverkene et større handlingsrom. Kampen mot kriminaliteten pågår imidlertid helt inn i de siste sekundene på jobb.

I Drammen jobbes det målrettet, sivilt og operativt, mot narkotikamiljøene. Det er en krevende tjeneste. Selv om politiet står i fysiske konflikter hver uke, er det full fart, introduserer Arne tidlig.

Fordi Riksadvokatens innskjerpinger i 2021 i praksis låste politiets verktøykasse på rusfeltet, har enheten Arne er en del av måttet tenke nytt.

Vi driver ukentlig med våpenvisitasjoner i disse miljøene. Det er de samme menneskene som bærer våpen som omsetter narkotika, fortsetter han.

Og slik statistikken nesten alltid tilsier – er narkotikaen gjemt i bokseren.

Når Arne forteller om de mange møtene han har hatt med unge mennesker opp gjennom årene, enten det har vært formelle avhør, løse samtaler på gata eller i patruljebilen, er det spesielt én ting som slår han. Det er hvordan den tøffe fasaden ungdommene holder oppe i gata, sjelden sprekker. Selv ikke når de sitter i baksetet på politibilen og fortsatt bare er tenåringer.

Det er i innholdet i disse samtalene den virkelige realitetsorienteringen ligger. Arne beskriver en hverdag der han møter unge gutter som snakker om grove voldshandlinger og ran uten fnugg av anger. De kan snakke om vold som om de begjærer selve handlingen – uten refleksjon rundt offerets lidelser.

Flere av de vi møter er ødelagt av cannabis og kokain, og blindt drevet av penger og materielle goder, sier Arne.

Når man sitter overfor en slik ungdom i avhørsrommet, blir Arnes utålmodighet med den offentlige debatten smertelig forståelig. Det er her, i møte med tenåringer som snakker varmt om grov vold, ran og drapsforsøk, at ordet «sårbar» treffer en betongvegg. Dette er ikke lenger bare unge det er synd på; det er kyniske aktører med null empati for andre mennesker.

Arne mener samfunnet må tørre å sette den absolutte grensen: – Hvis vi bare skal forstå oss i hjel på alle hele tiden, hvem er det vi da beskytter? Skal vi forstå oss i hjel på de som bevisst velger en tung kriminell karriere i kriminelle nettverk? Når hjelp ikke lenger fungerer, må vi forfølge og stoppe adferden.

Det er varmt i Drammen. Mai har endelig løsnet taket. Midt i sentrum står gutter lent mot en vegg. Flere har hendene dypt nede i lomma på hettegenseren. De ser eldre ut enn de er. Anklene er nakne. Skoene dyre. Rastløse øyne slutter aldri å scanne menneskene rundt.

De bruker sentrum. Den eneste arenaen de har, fortsetter Arne før han nevner noen eksempler. En av mange unge liv som for få år siden spilte fotball, fisket med kompiser eller satt hjemme hos mor og gamet til langt utpå kvelden. Slik det skal være. Nå bærer de historier som hentet fra svenske gjengoppgjør.

Det som skremmer meg, er hvor fort det går. Det er råere nå, sier Arne stille. Nesten som om han er lei av å si det høyt.

Utenfor Drammen politistasjon er det den tiden på døgnet hvor byen begynner å skifte ansikt. Inne går politimenn inn og ut av et møterom. Det er parole. Kaffekopper tømmes raskt. Aksjonen er klar. Sivile spanere trekker seg ut i ettermiddagssola. Mot togstasjonen. På togene. Kinoen. Sidegatene. Leilighetshotellene hvor unge selgere og løpegutter innimellom forsvinner inn og ut gjennom dørene med små mengder stoff i bokseren. De større depotene er gjemt andre steder i byen.

Arne forteller våkent og vennlig. Han peker ikke. Han beskriver. Leser gata som andre leser værmeldinger. Som om han er en blanding av etterretningsoffiser, miljøarbeider og reservefar. Uniformen sitter stramt. Tung av utstyr. Den brede belteriggen ligger tett rundt livet, hver gjenstand på fast plass etter årtier med innøvde bevegelser. På skuldrene er nødnettradioene klipset fast som en slags ramme rundt ansiktet. Et konstant tegn på at han aldri helt er frakoblet verden utenfor.

Fra øreproppen høres en lav, vedvarende summing av stemmer. Koder. Meldinger. Korte beskjeder i det presise politispråket. Lyden stopper aldri helt. Det er som om byen hele tiden puster inn gjennom radioen.

Arne snakker med samme ro om trusler med kniv, konflikter, ran, og unge gutter på vei inn i organisert kriminalitet. Han er ikke kald. Tvert imot. Det er som om alle årene tett på mennesker i oppløsning har gjort ham mer oppmerksom på hvor små marginene egentlig er. Midt i den harde retorikken vender han stadig tilbake til den samme uroen. En uro som virker dypere enn sinnet. Arne snakker om mødre som ringer fortvilet sent på kvelden. Om skoleflinke tenåringer som i løpet av få år forsvinner inn i rus, vold og gjeld til eldre kriminelle.

Det er dette folk ikke ser. Hvor fort et liv kan skli ut nå.

Når Arne snakker om ungdomskriminalitet, høres det ikke først og fremst ut som ideologi. Det høres ut som sorg når han beskriver tenåringer som gradvis forandrer kroppsspråk, språk og blikk. Hvordan enkelte begynner å snakke om vold som noe normalt. Hvordan frykt blir status.

Arne legger ikke skjul på at de unge med størst problemer i Drammen sentrum i stor grad er overrepresentert av unge med ikke-etnisk norsk bakgrunn. Ofte er det snakk om barnerike familier uten en farsfigur, der barna ikke har innetid, men «utetid» til langt på natt fordi det er for trangt eller urolig hjemme.

Men jeg har aldri slutta å tro på mennesker. Det er derfor jeg fortsatt holder på med dette, sier han.

Det foregår en «silkeaktig» rekruttering av ungdom i Drammensregionen. Bak det glatte ordet skjuler det seg noe kynisk. Kriminelle nettverk rekrutterer bevisst ungdommer som løpegutter og soldater.

Vi ser at det skjer mye på Telegram og Signal. Det er rene rekrutteringsannonser for «crime as a service», og salg av narkotika.

En stor kontrast til 90-tallet da byen var preget av heroin, Balkan-miljøer og asiatiske grupperinger, og senere østeuropeere.

Samfunnet snakker altfor lite om de store, tunge og grove litauiske nettverkene som opererer i prime time akkurat nå, og som det har vært avdekket store saker mot.

I dag er flere av de lokale ungdommene direkte linket opp mot svenske nettverk. De reiser over grensen, og bruker merkevaren til de svenske gjengene for å bygge frykt og respekt i gata hjemme.

De prater seg opp for å fremstå farligere enn de er. Det har blitt en referanseramme og en del av identiteten til en del.

Virkeligheten som Arne beskriver, er milevis unna forestillingen om enkeltungdommer som «roter seg bort». Enkelte miljøer er en del av en internasjonal, strukturert og voldelig organisert kriminalitet. For uten dette fungerer Drammensregionen som et logistisk knutepunkt mellom Oslo, Vestfold og Sørøstlandet. Narkotika fraktes inn og videre ut, mens unge selgere valfarter mellom byene.

Mange av de unge vi møter er jo bare nederst i systemet. Men over dem sitter det folk som tjener enorme penger, sier Arne.

Utenfor vinduet faller sola lavere over sentrum. Folk trekker mot uteserveringene. Tog kommer og går. Byen ser fredelig ut. Her ligger kontrastene som gjør Arnes beskrivelser så urovekkende: et parallelt landskap av gjeld, trusler og lojaliteter under den polerte overflaten.

Folk må slutte å tro at dette er noe som skjer «der borte», sier han uten dramatikk. Nesten som en ren konstatering av fakta.

Dette er Norge nå. Og jeg tror det kommer til å bli verre. Jeg tror Norge står ovenfor store utfordringer.

Det blir stille noen sekunder på kontoret. Bare radioen på skulderen hans bryter tausheten med korte, monotone meldinger fra patruljene som allerede er ute.

Norsk rusdebatt hopper ofte over den vanskeligste gruppen: ungdommene og de unge voksne som verken er etablerte rusmiddelavhengige eller ressurssterke eksperimentbrukere, men mennesker på vei inn i en destruktiv spiral.

Særlig reagerer han på hvordan mye av hjelpeapparatet i praksis stopper opp når ungdom fyller 18 år.

Hvis du ikke allerede er inne i systemet da, så er det nesten som om samfunnet sier: «Lykke til videre.» Da må du kanskje helt ned i gjørma før du får ordentlig hjelp. Det blir helt feil i min verden.

I Drammen jobber Arnes enhet langt bredere. De følger opp gutter helt opp i 25-årsalderen.

Hos oss er ikke «forebyggende» et synonym for barn under 18 år. Vi oppretter saker på både bruk og omsetning for å stoppe ting før det blir enda verre. Vi beslaglegger og oppretter sak, men samarbeider samtidig tett med ulike samarbeidspartnere i Drammen kommune, for å hjelpe de som vil ut av det.

Hvis de er under 18 år er det også lettere å hjelpe, de blir prioritert.

For Arne er det en logisk umulighet å skille politiets operative hverdag fra det forebyggende sporet. Politiet er den etaten som er aller tettest på, enten de bygger relasjoner eller bruker tvangsmidler.

Men når samtalen dreier over på de mest voldelige aktørene, blir stemmen hans mørkere.

Man kommer til et punkt der forebygging også handler om å sette grenser med makt. Vi må stoppe dem. Flere av disse «verstingene» utviser en voldsom råskap og kynisme. For dem gjelder det andre regler. Strategien vår er todelt: bygge relasjoner der det er mulig, men ikke nøle med å pågripe og varetektsfengsle når gjentakelsesfaren er stor. Slik vi nylig gjorde med flere sentrale gutter, for å stanse en åpenlys oppblomstring av omsetning. Noen ganger er fengsel helt nødvendig, for verne samfunnet og stanse adferden.

Kontrasten til den rå gatekriminaliteten finnes imidlertid på steder man kanskje ikke liker å tro. For kynismen på toppen fôres av et enormt marked på bunnen. Arne påpeker at rus- og festkulturen i dag krysser alle sosiale lag. Det brukes mengder narkotika på ungdomsfester, så vel som voksenfester, uavhengig av hvilket lag av samfunnet du tilhører.

Hvem som faller utenfor og hvem som klarer seg, fremstår nesten tilfeldig. Ofte handler det bare om hvem som til enhver tid fungerer som rollemodell i vennegjengen eller i klasserommet på videregående – om det er en sosialt intelligent og sjarmerende person som trekker miljøet i riktig eller gal retning.

Samtidig er det gamle kartet over hvem som ruser seg i ferd med å viskes ut. Grensen mellom by og bygd eksisterer ikke lenger på samme måte på rusfeltet.

Arne startet karrieren på oppdrag utenlands, i krigsherjede områder i Bosnia og Afghanistan. Hjemme i Norge fortsatte det operative sporet, og han ble etter hvert innsatsleder. Gjennom mer enn tre tiår har han beveget seg i de mest konfliktfylte delene av norsk politiarbeid, Han var en av dem som rykket ut til Utøya som skarpskytter.

Arne snakker lite dramatisk om det. Som om slike hendelser først og fremst har blitt liggende i kroppen, ikke i ordene. Likevel er det noe med blikket hans når han beskriver ekstreme situasjoner. Ikke heroisme eller macho-retorikk. Snarere en slags intens tilstedeværelse. Likevel er det ikke de store aksjonene han snakker mest om når han ser tilbake.

Det er menneskene han ikke klarte å glemme. Mannen han fant død mange år etter at de vokste opp sammen på Fjell i Drammen. Barndomsvenner som døde av heroin. Familier som gikk i oppløsning.

Flere av de jeg vokste opp med, og var god kamerat med, er døde i dag, sier han stille.

Selv har han hatt en bra oppvekst, og trekker frem at det å leve tett på ulike menneskeliv og kulturer har lært han er viktig sosialisering. 70- og 80-tallets miljøer, med mye uro, rus og vold, har fulgt ham gjennom hele karrieren. Selv tror han idretten og flyttingen til Konnerud reddet ham fra å havne i det samme sporet som mange av vennene.

Hadde ikke det skjedd, tror jeg ikke jeg hadde sittet her i dag.

Men det var her, blant guttene som falt utfor, at han la grunnlaget for den politimannen han skulle bli. Erfaringene fra oppveksten ga ham en intuitiv forståelse av menneskene på skyggesiden.

Han snakker om kommunikasjon som noe nesten fysisk. Om å være til stede uten å tenke på neste replikk.

Folk merker fort om du egentlig ikke er der.

Arne flytter blikket fra uniformen til samfunnet utenfor. For hans diagnose stikker dypere enn bare en intern bekymring for etaten. Politiet er som regel et speilbilde av samfunnet de patruljerer, og i dag preges det speilet av en ny form for skjørhet.

Vi lever i en tid der alt er synlig, og der et hvert operativt skritt fanges opp av mobilkameraer, klippes om og dømmes i den nådeløse domstolen på sosiale medier før blålysene i det hele tatt har slukket. På TikTok florerer det av videoer av politifolk på oppdrag, hvor hendelser er klippet ut av kontekst.

Det er trakassering. Du mister anonymiteten din, du blir personifisert og du blir latterliggjort, sier Arne.

Han beskriver en politirolle som er langt mer eksponert enn da han selv startet. Før forble konfliktene på gata. Nå mener han allmennheten undervurderer hvor sterkt den konstante overvåkningen påvirker tjenestepersonene. Enkelte bruker filming bevisst som et maktmiddel for å presse, provosere og teste grenser.

Folk blir bundet av det der. Det påvirker tjenestehandlinger. Klart det gjør det!

Gjennom flere år har 57-åringen vært en tydelig stemme for at politiet må få denne typen systematisk uthenging rettslig prøvd, for å avklare grensene mellom ytringsfrihet og trakassering.

Når kravene til feilfrihet blir så absolutte, fremstår forsiktighet som den tryggeste strategien. Men frykten for å trå feil har en uheldig slagside: I vår iver etter å forsikre oss mot enhver risiko, risikerer vi å utradere den instinktive handlekraften. Når ingen lenger tør å stå i konflikten eller sette en hard grense av frykt for kritikken etterpå, oppstår det en lammelse.

Før handlet det om å løse oppdraget. Nå virker det som om man er mer redde for å gjøre feil.

Dette skyldes ikke bare presset utenfra; kritikken hans retter seg også innover mot egen etat. Han ser operative miljøer som bygges ned, og påtalejurister som etter hans syn har havnet altfor langt unna virkeligheten ute i gatene.

Vi opplever at det er en enorm eksplosjon i bruk av narkotika, spesielt kokain og cannabis, og mange tror det er lovlig på grunn av en «sniklegalisering» de siste årene – en utvikling som vanskeliggjøres av at politiet har fått verktøykassen låst.

Arne rister på hodet over det han beskriver som et fundamentalt svikt i voksenrollen overfor de unge:

Vi har fått et samfunn der fagfolk er så redde for å være myndige at de helt har mistet evnen til å sette grenser. I stedet for å være den tydelige og voksne «forelderen» som sier et kompromissløst nei, pakker man det inn. Man snakker om kokainbruk som noe man «kanskje ikke burde teste som ung», samtidig som man lister opp en haug med forholdsregler for hvordan man gjør det trygt. Det er jo helt absurd. Vi har ingen problemer med å dundre løs og si at «røyking dreper», men når det kommer til kokain, tør vi plutselig ikke å si klart ifra om at det er livsfarlig.

Han mener denne konfliktskyheten lammer samfunnets evne til å ta tak i problemene før de eskalerer.

Norge har fått et voksende problem med å beskrive virkeligheten slik den faktisk ser ut. At frykten for å si noe feil etter hvert er blitt sterkere enn viljen til å ta tak i det som skjer. Man snakker om dagens utvikling som om den bare handler om sårbare ungdommer, uten samtidig å tørre å snakke om volden, kynismen og maktstrukturene.

Bakmenn og omsettere utnytter systemets naivitet. Soldatene har akkurat nok hasj på seg, og blir de tatt, får de bare en smekk på fingeren. Systemet fremstiller dem som «stakkars brukere», men i realiteten er mange av disse kyniske mennesker som spytter ut kilo etter kilo med narkotika på gatene.

Roten til denne handlingslammelsen mener han at blant annet ligger i tolkningen av Riksadvokatens retningslinjer, rusreformdebatten og naive politikere.

Ikke bare lammer tolkningen av brevet politiet, men det er også slik at mange tror at de ikke kan aksjonere. Jeg mener de jourhavende juristene burde få en praksisnær forståelse av narkotikabekjempelse, og annet type kriminalitet, ved å bli med på patrulje og se disse i straffebudene i praksis. Det handler om å få en lik situasjonsforståelse, mener Arne, og viser til de juristene som blir med patruljene ut for å få mer gatenær erfaring.

I samfunnsdebatten blir politiets arbeid ofte analysert i detalj av mennesker som aldri selv har stått i en operativ situasjon.

Det er en underlig asymmetri i samfunnsdebatten, erfarer Arne. Samtidig erfarer han at det er et økende faglig kunnskapsgap i egne rekker, som starter allerede under utdannelsen.

Jeg har møtt politistudenter som nesten ikke har vært innom narkotikakriminalitet i løpet av hele utdanningen. Hvor skal de lære det da? Du får ikke forståelsen av dette bare gjennom teori. Du må ut. Du må se miljøene, se menneskene, se hvordan dette faktisk fungerer.

Han stopper opp et sekund, før han fortsetter:

Men hvis vi ikke klarer å beskrive problemene ærlig, hvordan skal vi klare å gjøre noe med dem?

Det er nettopp behovet for den operative erfaringskompetansen som gjør at han står så fjellstøtt i Norsk Narkotikaforebyggende Forening. For Arne handler ikke medlemskapet om ideologi, men om kompetanse.

Folk må forstå at dette er mer enn en forening, sier han. – Det er et fagmiljø. Av mennesker som han stått i denne belastningen over tid.

Etter stormen rundt foreningen for noen år siden, opplevde han at kolleger ble redde for å si høyt at de var medlemmer. Noen meldte seg ut, andre ble stille og holdt avstand, som om det å stå for en restriktiv narkotikapolitikk plutselig var noe man måtte unnskylde. For en mann som tåler konflikt langt bedre enn stillstand, var den berøringsangsten uforståelig.

Hvorfor skal jeg være redd for det jeg mener? Bor vi ikke i et demokrati? Livet er for kort til å gå rundt og være redd. Det er et grunnprinsipp.

Han trekker pusten tungt, og ser ut over bordet.

Hvis vi fortsetter å late som det som skjer i landet vårt ikke er alvorlig, og fortsetter å forstå oss i hjel mens gatene råtner, da kommer vi til å tape mye mer enn folk tror.

Midt i all den systemkritiske realismen, vender Arne stadig tilbake til noe annet. En dyp takknemlighet. For selv om han beskriver et politi preget av sentralisering, målstyring og økende avstand mellom beslutningene og gata, er han tydelig på at det finnes lommer der man fortsatt klarer å bygge noe annet.

Han snakker uvanlig varmt om lederne sine i Drammen, og nevner navnene raskt og uanstrengt: Geir Oustorp, Øyvind Aas og Håvard Revå. Han skryter uhemmet av ledelsen i Buskerud og Kongsberg – operative ledere av den gamle skolen, med et uredd og våkent blikk.

Jeg er utrolig stolt av å få jobbe under sånne folk. De forstår hva politiarbeid egentlig handler om. Ikke bare rapportering, men mennesker.

Etter mange år i mer sentraliserte og hierarkiske miljøer, opplevde han det som å komme hjem da han vendte tilbake til Drammen.

Sånne ledere gir oss handlingsrom til å bruke erfaringskompetansen vår. Det gir resultater når vi får jobbe målretta i de ulike kriminelle miljøene i sentrum.

Gjennom hele samtalen blir det tydelig hvor mye lojalitet betyr for Arne. Ikke en blind, institusjonell lojalitet, men følelsen av å stå sammen med mennesker som forstår den faktiske belastningen over tid.

Under den operative hardheten ligger det et brennende engasjement for enkeltskjebnene. Arne snakker ikke om de store sakene eller overskriftene, men om guttene og jenta som begynte å selge narkotika før de var gamle nok til å forstå hvem de egentlig jobbet for.

Når jeg møter dem alene, så er mange av dem fortsatt bare tenåringer, sier han stille.

Han beskriver hvordan de skifter personlighet når de tas ut av miljøet. Alene med Arne begynner de plutselig å snakke om det de aldri nevner foran gjengen: søvnproblemer, frykt og lengselen etter et normalt liv. En av de tøffeste guttene ville bare bli med Arne på tur i marka – sitte ved et vann for å få fred i hodet.

En jente som i dag er helt ute av langvarig rus og vold, trengte egentlig bare én ting for å snu om på livet: å bli sett. Arne så henne.

Kanskje er det for å bære alle disse skjebnene at han selv søker stillheten så ofte han kan. Lange turer i skogen med hunden, fiskestang og nakne fjellvann, langt unna sambandsmeldinger og telefoner som vibrerer.

Under intervjuet registrerer Arne instinktivt alt som skjer i rommet. Blikk, bevegelser, hvem som kommer inn døra, hvem som blir stående for lenge utenfor. Radioen på skulderen fanger oppmerksomheten hans flere ganger, før han umerkelig glir tilbake til samtalen.

Jeg er nok litt påskrudd hele tiden, innrømmer han. Tre tiår med dødsfall, psykiatri, rus, oppdrag og beredskap gjør noe med nervesystemet og måten du ser verden på. Dette livet har nok preget meg mer enn jeg liker å tenke på.

Når det sagt, er jeg veldig flink til å skru av når jeg ikke er på jobb.

Tiden i aktiv tjeneste er imidlertid i ferd med å løpe ut. I juni går han av sin aller siste vakt i etaten. Politilivet har spist store deler av tilværelsen hans. Adrenalinrushet, ansvarsfølelsen, det tette kollegafellesskapet og den intense meningen som oppstår når man faktisk klarer å redde et ungt menneske før det går galt.

Derfor blir den harde politiveteranen synlig rørt når kollegene beskriver ham som modig, eller når ungdommer han en gang pågrep kommer tilbake mange år senere bare for å si takk. Da forsvinner den operative masken, og blikket blir mykt.

Det betyr mye.

Utenfor politistasjonen begynner sola å slippe taket over Drammen, og byen glir sakte over i tidlig kveld. Radioen på skulderen hans spraker til. Beskjeden er kort og kontant. Det er tid for aksjon.

Samtalen rundes av. Arne reiser seg, sjekker at utstyret sitter som det skal. Den ettertenksomme tonen erstattes av den velkjente, fokuserte profesjonaliteten. Utenfor ruller patruljebilen opp. Arne tar avskjed, går ut døra og setter seg inn. Sekunder senere griper dekkene tak i asfalten, og bilen forsvinner i retning oppdraget.