Siktet for grov kriminalitet - fikk jobb på SFO

Tidligere i år ble en gruppe tenåringer pågrepet og siktet for svært grov kriminalitet. I kjølvannet av løslatelsene fikk en av de siktede jobb som assistent på en skolefritidsordning, lønnet av Oslo kommune.

Saken reiser noen ubehagelige spørsmål om hvor godt det offentlige egentlig kjenner menneskene som får tilgang til barn. Det handler om hvilke opplysninger en kommune kan innhente, hva den faktisk innhenter, og hvordan informasjonen brukes når en person som er siktet for svært alvorlig kriminalitet søker jobb tett på barn. 

Samtidig peker saken mot en svakhet i det offentlige ansettelsesvernet. Mens det har vært stor politisk oppmerksomhet rundt private aktører i velferdssektoren og risikoen for at kriminelle interesser finner veien inn i disse virksomhetene, vet vi langt mindre om hvor systematisk det offentlige undersøker sine egne ansettelsesforhold.

I august kom rapporten OP Velferd - Risiko i private barnevernstjenester SØPD, utarbeidet av A-krimsenteret i Tønsberg. Analysen omfatter private barnevern- og velferdsforetak, hovedsakelig i Sør-Øst politidistrikt, i perioden 2022–2025. Den identifiserte personer med kriminelle knytninger i sentrale roller, og flere ansatte i de undersøkte virksomhetene hadde alvorlig eller gjentagende kriminell historikk. Flere av virksomhetene solgte velferdstjenester til det offentlige for flere titalls millioner kroner hver i 2025. 

Rapporten beskriver også hvordan barn i barnevernets omsorg har vært plassert i private virksomheter kontrollert av personer med tilknytning til kriminelle nettverk, og hvordan barn kan komme i kontakt med voksne med kriminell historikk eller kriminelle forbindelser. Kriminelle aktører kan gjennom eierskap, drift eller roller som omsorgspersonell få en posisjon der de bygger lojalitet, skaper press og etablerer forventninger om tjenester eller samarbeid langt inn i fremtiden. 

Det burde få oss til å stille et ganske grunnleggende spørsmål: Har vi undersøkt det offentliges egne systemer med den samme grundigheten?

Spørsmålet blir enda mer aktuelt når vi ser på hvem som faktisk får arbeide tett på barn.

NRK har tidligere i år omtalt et nasjonalt stikkprøvetilsyn som viste lovbrudd knyttet til politiattester i 51 av 64 kommuner. I Østre Toten manglet politiattesten hos 12 av 17 nyansatte da tilsynet ble gjennomført. Kravet om politiattest har eksistert i flere tiår, men kontrollene viser likevel at mange kommuner ikke følger reglene slik de skal. 

Det er vanskelig å forene med forestillingen om kommunen som en årvåken portvakt.

Samtidig må vi klare å holde to tanker i hodet på én gang. En siktelse er ikke en dom, og unge mennesker som har begått kriminalitet skal kunne få en ny sjanse. De må kunne komme seg ut av destruktive miljøer og inn i arbeid og sammenhenger der de kan oppleve mestring og samfunnsverdi. Det er en viktig del av det forebyggende arbeidet.

En ny sjanse betyr likevel ikke at alle dører skal åpnes samtidig. Det bør være mulig å diskutere hvor grensene skal gå når mennesker med alvorlige straffesaker får ansvar for barn, og om ønsket om å inkludere, sysselsette og rehabilitere i enkelte tilfeller veier tyngre enn behovet for å gjøre en reell risikovurdering. 

For to år siden gransket P4 Örebro bakgrunnen til nærmere 250 personer som hadde vært ansatt ved kommunens ungdomssentre de to foregående årene. Rundt 40 var mistenkt for eller dømt for lovbrudd. Flere av sakene gjaldt alvorlige forhold, blant annet vold og trusler mot offentlig tjenesteperson og grove våpenlovbrudd. Tre av personene hadde tilknytning til kriminelle gjenger. 

Da saken ble diskutert i Norge, var reaksjonene delte. Noen brukte Örebro som argument for større sikkerhetsfokus, bedre etterretning og strengere kontroll med hvem kommunene ansetter. Andre mente det var useriøst å bruke svenske enkelthendelser til å snakke ned norske forebyggingsarenaer.

Den diskusjonen er egentlig mindre interessant enn spørsmålet som ligger under den: Hvor godt vet vi hvem som befinner seg på de norske forebyggingsarenaene?

De siste årene har det også vokst frem flere aktører i den norske dugnadsånden, det vi vil kalle «frivillighetens influensere». Personer som oppretter organisasjoner med et godt formål, gjerne knyttet til forebygging av ungdomskriminalitet, utenforskap og arbeidet med å få sårbare ungdommer ut av gjengmiljøer. 

Mye av dette arbeidet kan være både viktig og verdifullt. Problemet oppstår dersom det gode formålet i seg selv blir en erstatning for kontroll.

Over hele landet brukes millioner av kroner på ideelle foreninger og tiltak som skal hjelpe sårbare unge. Mange av organisasjonene er synlige i sosiale medier, der bilder, historier og suksessfortellinger blir en viktig del av virksomheten. Historiene skaper engasjement, og engasjement skaper tillit. Men hvem står egentlig bak, hvordan måles resultatene, og hvem er det som faktisk får hjelp? Når midler deles ut uten tilstrekkelig økonomisk transparens, etterprøvbarhet eller kontroll med hvem tiltakene faktisk treffer, vet vi for lite om hva som foregår bak den polerte overflaten. 

En organisasjon kan vise til ungdommer som har fått hjelp, gode historier og høye suksessrater, uten at det nødvendigvis sier noe om hvor godt tiltaket fungerer overfor ungdommene som er vanskeligst å nå. Det er en vesentlig forskjell på å arbeide med ungdom som liker å bokse, spille fotball eller henge i et musikkstudio, og å arbeide med ungdommer som allerede er dypt involvert i kriminalitet. Dersom ungdommene faller utenfor fordi de er vanskeligere å hjelpe og vanskeligere å vise frem, har vi et problem som ikke løses ved å publisere enda en suksesshistorie. 

Det er også grunn til å spørre hvor mye av midlene som går til målrettet forebygging, og hvor mye som går til lønn, administrasjon og drift. Det er selvsagt ikke urimelig at mennesker som leder store organisasjoner skal ha lønn, eller at profesjonelle forebyggingstiltak koster penger. Men når midler blir en finansieringskilde for svært høye personlige lønninger uten at effekten kan dokumenteres på en tilfredsstillende måte, bør det være legitimt å spørre om pengene brukes slik de var ment. 

Mennesker med egen erfaring fra rus eller kriminalitet kan ha en innsikt som fagpersoner ikke har, og for enkelte ungdommer kan det være verdifullt å møte noen som kjenner miljøene innenfra. Samtidig har det vært reist faglig kritikk mot hvor grensene bør gå. Psykolog og førstelektor Liese Recke ved VID vitenskapelige høgskole har blant annet pekt på at det kan være problematisk dersom personer med egen kriminell bakgrunn får roller der de skal hjelpe andre, mens ordinære fagfolk er underlagt omfattende krav, regler og autorisasjoner. Recke viser til en eldre dansk undersøkelse som illustrerer hvorfor denne diskusjonen ikke bør avfeies. Nesten hver fjerde danske kommune som ble spurt om kriminalitetsforebyggende gateplanarbeid, oppga at de hadde ansatt tidligere kriminelle som forbilder. Blant disse kommunene hadde 24 prosent måttet si opp en ansatt fordi vedkommende begikk nye lovbrudd under arbeidsforholdet, og 14 prosent av disse opplyste at lovbruddet ble begått sammen med barn eller ungdommer den ansatte hadde ansvar for. Tallene er gamle og danske, og kan selvsagt ikke brukes som dokumentasjon på norske forhold, men de illustrerer at spørsmålet om balansen mellom inkludering og sikkerhet ikke er teoretisk. 

Det er nettopp denne balansen som blir vanskelig når samfunnet samtidig forsøker å få unge mennesker bort fra kriminalitet. Vi ønsker at ungdommer skal få en ny sjanse, men vi må samtidig våge å spørre om alle former for arbeid er like egnet.

A-krim-rapporten viser at problemet kan være større enn enkeltstående ansettelser. Kontrollene kan være gode nok på papiret, samtidig som ingen ser hvordan virksomheter, personer, penger og relasjoner henger sammen over tid. Rapporten beskriver hvordan kriminalitet kan skjules bak lovlige selskaper, formelle dokumenter og troverdige historier, og hvordan flere etater kan sitte med ulike deler av bildet uten at helheten blir synlig. 

Det er kanskje her den viktigste lærdommen ligger. En virksomhet eller person er ikke nødvendigvis trygg bare fordi hvert enkelt dokument ser riktig ut. Vi må også våge å undersøke hvem som faktisk står bak, hvem som kontrollerer virksomheten, hvem som får pengene, hvem som får tilgang til barna og hvilke relasjoner som bygges over tid.

Det gjelder private barnevernsaktører, kommunale ansettelser, ideelle organisasjoner og forebyggingstiltak. Det gjelder også mennesker med kriminell bakgrunn som får roller tett på sårbare unge. 

Den norske tilliten er en av våre viktigste samfunnsressurser. Problemet oppstår når tillit blir brukt som argument for å slippe unna med dårlig kontroll. A-krim-rapporten beskriver nettopp hvordan et presset system med høy grad av tillit, hastesaker og fragmentert ansvar kan bli sårbart for aktører som forstår hvordan systemet fungerer. Dokumentbasert kontroll kan gi en følelse av trygghet uten at man nødvendigvis oppdager det som skjer mellom dokumentene. 

Da holder det ikke å peke på de private aktørene og kreve strengere kontroll. Det offentlige må også tåle å undersøke seg selv.

Hvor mange personer med alvorlige straffesaker har fått tilgang til kommunale arbeidsplasser uten at arbeidsgiver har hatt tilstrekkelig oversikt? Hvor mange politiattester mangler? Hvor mange forebyggende tiltak mottar penger uten at effekten kan etterprøves godt nok? Og hvor ofte finnes relevant informasjon hos én offentlig instans uten at den når frem til en annen som faktisk trenger den? 

Vi vet allerede at noen av kontrollene svikter. Vi vet også fra A-krim-rapporten at kriminelle aktører kan utnytte svakheter i systemer som i utgangspunktet er bygget på tillit og lovlige strukturer. Det betyr ikke at vi har mistet kontrollen over samfunnet, men det betyr at vi bør være langt mindre sikre på at vi har full kontroll. 

På den ene siden har vi en politisk debatt der det offentlige bruker betydelige ressurser på å granske private aktører og kreve strengere kontroll. På den andre siden viser undersøkelser at ansettelser ved fritidsklubber, barneskoler, SFO og stikkprøvene med politiattester, at det offentlige selv kan svikte i helt grunnleggende kontrolloppgaver. 

Vi bør være like opptatt av hvem som får tilgang til barna gjennom det offentlige systemet som av hvem som får levere tjenester til det offentlige. Vi bør være like opptatt av hvem som mottar penger til forebygging som av hvor mye penger som brukes, og like opptatt av hva som skjer mellom etatene som av hva hver enkelt etat gjør innenfor sitt eget ansvarsområde. 

Ingen kan vite alt om alle. Men både det offentlige og private bør vite mer om hvem som får penger, hvem som ansettes, hvem som får tilgang til barn, og hvem som får bygge tillit rundt de mest sårbare ungdommene våre. 

Problemstillingene i denne kronikken har vært forelagt både Økokrim og Oslo kommune for kommentar. Ingen av dem hadde anledning til å besvare henvendelsene innen publisering. En oppfølgende sak med deres svar vil bli publisert straks dette foreligger.