Når ruspolitikken møter norske fengsler

Det siste året har nyhetsoppslag fra blant annet Gjengangeren, Tønsbergs Blad og NRK avdekket en alvorlig virkelighet ved Bastøy fengsel. Det som skal være et mønsterbruk for rehabilitering og gradvis tilbakeføring til samfunnet, rammes nå av økende rusproblemer, gjengkriminalitet og alvorlige drapsplaner mot innsatte.

Bastøy er dessverre ikke et isolert unntak, det er et varsel. Vi frykter også at det bare er toppen av et isfjell. Når narkotikaen spiser seg inn bak murene på det som i utgangspunktet skal være trygge soningsanstalter, forteller det oss noe vesentlig om hva som skjer i samfunnet utenfor. Det viser med all mulig tydelighet hva som skjer når tilgjengeligheten øker, oppdagelsesrisikoen svekkes og grensene viskes ut.

Norsk kriminalomsorg bygger på to stolper: Normalitetsprinsippet og relativitetsprinsippet. Frihetsberøvelsen er straffen – tiden på innsiden skal ligne samfunnet utenfor og sette den domfelte i stand til å leve et lovlydig liv etter løslatelse. Rehabilitering, allmennprevensjon, individualprevensjon og samfunnsvern er de fire formålene med straffen. Men når rusmidler og organiserte kriminelle nettverk får fritt leide inn i fengslene, svikter alle fire formål samtidig:

• Rehabiliteringen stopper opp når innsatte møter de samme rusmidlene på innsiden som de trengte hjelp til å komme seg bort fra.

• Samfunnsvernet forvitrer når alvorlig gjengkriminalitet og bestillingsdrap planlegges fra eller rettet mot soningssteder.

• Den individual- og allmennpreventive effekten mures ned dersom lovbrudd på innsiden ikke får konsekvenser.

Når tilværelsen i fengselet ligner for mye på et samfunn der kriminalitet og rus får fritt spillerom, har vi misforstått normalitetsprinsippet.

Norsk Narkotikaforebyggende Forening (NNF) mener at narkotikapolitikken må formes i et langvarig generasjonsperspektiv. Norge har tradisjonelt hatt blant de laveste tallene på narkotikabruk blant unge i verden. Det har ikke kommet av seg selv. Det er et direkte resultat av et effektivt forbud kombinert med en reell oppdagelsesrisiko og en tilpasset reaksjonsmodell.

Forbudet er ikke laget for å "ta" folk; forbudet er hjørnesteinen i det forebyggende arbeidet. Det setter normer for de fleste og gir politiet og hjelpeapparatet de nødvendige verktøyene til å fange opp de som er på vei utfor – før de havner i miljøer preget av alvorlig rusbruk og kriminalitet, i helsevesenets køer eller i fengsel.

For at forbudet og reaksjonsapparatet skal fungere, må vi skille mellom gruppene. Samfunnet er ikke tjent med å møte personer med rusmiddelavhengighet med de samme virkemidlene som en festdeltaker som bruker kokain, eller en ungdom som prøver cannabis for første gang:

• Personer med rusmiddelavhengighet trenger omfattende og god helsehjelp. Der er straffens normdannende effekt av underordnet betydning.

• Ungdom og rekreasjonsbrukere må møtes med tidlig innsats, oppfølging og forebyggende tiltak. Men dersom man velger å ikke ta imot tilbud om samtale eller helsehjelp, må det finnes en reell konsekvens. Ingen sitter i norsk fengsel for ren bruk og besittelse til eget bruk, men et samfunn uten reaksjoner blir et samfunn uten grenser.

I dag hører vi stadige påstander om at en oppmykning eller legalisering vil "fjerne pengene fra de kriminelle" og "skjerme de unge". Forskning og internasjonal erfaring viser det stikk motsatte.

Når tilgjengeligheten øker og prisene synker, stiger forbruket. I legaliserte amerikanske markeder selges cannabis­konsentrater med svært høy THC-konsentrasjon. I enkelte tilfeller er det rapportert konsentrater på rundt 90–95 % THC, mens det illegale og sorte markedet eksploderer i parallell fordi de mest utsatte og barna fremdeles må handle illegalt. Organiserte kriminelle karteller forsvinner ikke – de tilpasser seg, gjemmer seg i "grå markeder" og vrir ressursene over på enda farligere stoffer.

At kriminelle nettverk og narkotika presser seg inn på Bastøy, viser nettopp dette: De organiserte kreftene viker ikke frivillig unna. De tar den plassen vi gir dem.

Vi ønsker en ruspolitikk som beskytter barn og unge, som tar vare på de som er syke, men som nekter å akseptere at narkotika skal normaliseres som en integrert del av tilværelsen. Lovlige rusmidler som alkohol og tobakk står for enorme samfunnsskader i dag fordi utbredelsen er så stor. Å slippe flere stoffer ut i samme utbredelse er et eksperiment med fremtidige generasjoner som innsats.

Det som skjer på Bastøy er et alvorlig stykke samfunnsspeil. Hvis vi ikke klarer å holde narkotika og kriminelle bakmenn unna et begrenset og kontrollert område som et fengsel, hvordan skal vi da klare å beskytte ungdommene våre ute på gata dersom vi legger ned reaksjonsmidlene og oppdagelsesrisikoen?

Svaret er ikke å gi opp forbudet eller å ufarliggjøre rusen. Svaret er å gi politiet, kriminalomsorgen og hjelpeapparatet rammene og verktøyene de trenger for å sette grenser – for barna våre, for de innsatte, og for samfunnssikkerheten.

Vi anbefaler også denne kronikkenfra august i år, skrevet av vår prosjektleder Aksel Bjune.