Foxtrots reelle pris for et oppdrag fremkommer aldri ved kontraktsinngåelsen. I «stillingsannonsen» lokkes det med lettjente penger, status og tilhørighet. Det går i lax, zutt, brunt, jappis og 🔫 💣 💥 🦊 🍫 ❄️
For mange tenåringer fungerer dette kodespråket, og kulturen rundt, som et psykologisk dop. Det er som at de får tilgang til en hemmelig, lukket verden, der de høster intense følelser av status og tilhørighet. Liten skrift og skjulte kostnader finnes ikke blant dette, den skyhøye prisen betales først når fellen har klappet igjen. Prisen er ødelagte liv, lange fengselsstraffer, eller en kule i hodet.
Historien om 19-åringen fra Stavanger, som nå sitter dømt og fengslet i England, blottstiller denne knusende mekanismen i sin reneste og mest ubehagelige form.
Før han ble overskrifter i britiske og norske aviser som leiemorder for Foxtrot, var han en vanlig gutt med drømmer og talent. Men da han som 13-åring begynte med rusmidler, skled blant annet fotballkarrieren ut av sporet. Etter et kort opphold på en barnevernsinstitusjon endte han i samme rom som en annen mye omtalt tenåring med koblinger til Foxtrot. Derfra var veien videre kort. I sommer ble 19-åringen dømt for å ha planlagt et bestillingsdrap på vegne av Foxtrot.
Slik fungerer det kriminelle vikarbyrået. Foxtrot drifter i praksis en digital sentral for leiemord. De tråler hjelpeapparatets sprekker, plukker opp sårbare tenåringer som har mistet sitt opprinnelige fotfeste, og sluser dem direkte inn i frihetsberøvelser, brannstiftelser og drap.
I disse dager sitter det tre tenåringer på tiltalebenken i Sør-Rogaland tingrett, og saken viser hvor dypt dette mørket stikker her hjemme. De tre guttene, født i 2006, 2008 og 2009, står tiltalt for medvirkning til drapsforsøk; Mens 19-åringen satt på et hotellrom i Huddersfield og ventet på instruksjoner som senere førte til at han plukket opp to pistoler på et angitt sted utendørs, satt de tre tenåringene her hjemme og heiet ham fram på Snapchat og Signal, hjalp med nødpass på Sola flyplass og overføring av penger fra bakmenn.
Det å bevitne at tenåringer som nylig spilte barnefotball forvandles til digitale leiemordere på internasjonale drapstokt, er et ubehagelig bilde på en grenseløs samfunnsutvikling der rettsstatens og velferdsstatens mest grunnleggende sikkerhetsnett har havarert.
Det bringer oss rett over til neste smertefulle paradoks: Ukentlig sitter det fortvilte pårørende i landets tingretter, slik det også gjør i denne saken.
I samfunnsdebatten snakker vi ofte om «pårørende» med dyp medfølelse. Vi har pårørendeallianser, støttegrupper og offentlige tiltak for de som står ved siden av syke og pleietrengende. Men altfor sjelden kastes blikket mot foreldrene til barn som begår kriminalitet.
Hvilken belastning det er å være mor eller far til en tenåring som dras inn i gjengmiljøer eller leiemord, er i seg selv vanskelig å sette seg inn i. At den offentlige samtalen i tillegg lett glemmer denne gruppen, legger en ekstrem sten til byrden. I tillegg til sorgen over å miste barnet sitt til kyniske bakmenn, møtes disse foreldrene med en knusende skam og storsamfunnets tause fordømmelse.
Det er altfor lett å anta at kriminelle ungdommer utelukkende er et resultat av dårlig oppdragelse eller omsorgssvikt i hjemmet.
Slik er det nødvendigvis ikke.
Sannheten er at bakmenn i dag kapper navlestrengen mellom foreldre og tenåringer før man rekker å forstå alvoret. Verken rusbruk, kriminelle handlinger eller drapstokt er anliggender som kun berører gjerningspersonen selv. Det ødelegger hele familier. Å være pårørende til et barn som glir inn i kriminelle miljøer er en ensom og lammende sorg.
Saken fra Rogaland avdekker samtidig den totale avmakten i samfunnets hjelpeapparat. At en av de tiltalte tenåringene i Stavanger bodde på sin sjuende barnevernsinstitusjon på fem år da dette skjedde, er en knusende dom over dagens tiltakskjede.
