Signaleffektens pris
Gjennom flere år har den offentlige samtalen og de rettslige føringene bygget opp under en oppfatning om at bruk og besittelse av narkotika i praksis er avkriminalisert. Fra Riksadvokatens skriv om prioriteringer til føringene av 9. april brevet - et utvetydig signal til både politiet og befolkningen: Mindre alvorlige narkotikasaker skal nedprioriteres.
Når oppdagelsesrisikoen fjernes og politiets operative avdekkingsevne i praksis legges ned, skjer det to ting samtidig. For det første mister forebyggende mannskaper sitt viktigste verktøy til å gripe inn overfor unge i starten av en skjevutvikling. For det andre etableres et marked der forbrukeren ikke lenger kjenner på noen form for konsekvens.
Markedsmekanismene er nådeløse: Når etterspørselen stiger fordi risikoen faller, svarer de kriminelle nettverkene med økt tilførsel. Tallene fra Kripos er ikke et bevis på at tiltakene fungerer, men et nådeløst termometer på et marked som har fått vokse i fred.
Kokainets sanne regnskap
Det finnes en utbredt myte om at rekreasjonsbruk av kokain på linje med en utepils er et offerløst fenomen. Virkeligheten på bunnlinjen forteller en helt annen historie. Liste over hva den økte innførselen og bruken fører med seg, er lang som et vondt år:
Organisert kriminalitet og gjengfinansiering: Hver eneste brukerdose kokain som omsettes, finansierer direkte de kriminelle nettverkene som rekrutterer tenåringer, driver utpressing og grov vold.
Økt vold og uforutsigbarhet: Kokainets virkning på brukerens kognitive funksjoner og risikovillighet korrelerer direkte med den brutale, impulsive volden som politiet håndterer ukentlig.
Helsevesenets belastning: Økningen i akutte forgiftninger, psykiatriske kollapser og rusutløste psykoser legger et merkbart og økende spenn på nødetatene og sykehusene.
Pårørende i ruiner: Bak tallene står foreldre, partnere og barn som opplever at et familiemedlem gradvis mister kontrollen, endrer personlighet, og drar familien med seg ned i et følelsesmessig sluk.
Å vende ryggen til kunnskapen
Å hevde at svaret på denne utviklingen er ytterligere passivitet eller ytterligere liberalisering, er å snu den faglige kunnskapen på hodet. Når Riksadvokatens retningslinjer og politiske målsetninger i praksis har avvæpnet politiets forebyggende handlingsrom, står samfunnet igjen uten brems. Vi ser i dag konsekvensene av at prioriteringene ble endret før verktøyene ble erstattet av noe som fungerte.
Skal vi snu denne utviklingen, må vi tåle å se på tallene med edruelige øyne. Vi må gi politiet og hjelpeapparatet verktøyene tilbake til å avdekke, gripe inn og håndheve loven. Å late som om kokainflommen er et uunngåelig naturfenomen er et svik mot både brukerne, de pårørende og tryggheten i lokalsamfunnene våre.
