Debatten om hvordan vi møter ungdom og rusmidler handler i bunn og grunn om hvorvidt vi tør å gripe inn før skaden har skjedd, og saken der Tønsberg Blad nylig rettet søkelyset mot Nøtterøy videregående skole, løfter denne problemstillingen fra å gjelde en enkelt hendelse til å berøre selve fundamentet i “BRY DEG”- tanken.
Da skolen valgte å kontakte hjemmet angående tre gutter etter at det oppsto en reell uro knyttet til rusmidler, valgte avisen en kritisk vinkling fordi ledelsen handlet på observasjoner og bekymring snarere enn ugjendrivelige straffeprosessuelle bevis.
Reaksjonsmønsteret i medienes dekning avslører en voksende berøringsangst som truer med å lamme samfunnets viktigste forsvarsverk mot ungdomskriminalitet og rusbruk. Medieoppslaget fremstilte skolens initiativ som en form for urettmessig stempling, mens sannheten er at ledelsen utviste akkurat det motet og det foreldreansvaret vi konstant etterlyser fra offentlige instanser.
Systemet vårt et bygget opp rundt det fundamentale prinsippet om at tidlig bekymring skal formidles før en uønsket utvikling rekker å manifestere seg som fullbyrdede straffesaker eller alvorlige avhengighetstilstander. Når barnehageansatte, lærere eller naboer sender bekymringsmeldinger til barnevernet eller kommunen, kreves det aldri juridisk faste bevis for at omsorgssvikt eller lovbrudd allerede har funnet sted. Det kreves utelukkende at trygge voksne observerer endringer i atferd, miljø eller uttrykk, og at de har ryggrad til å handle på denne observasjonen mens handlingsrommet ennå er stort.
Erfaringer fra det operative forebyggende arbeidet viser at foreldregruppen ofte deler seg i to markante leirer i det øyeblikket bekymringen overbringes. Den ene leiren reagerer umiddelbart med juridisk defensivitet, ved å kreve beviser og dokumentasjon, mens den andre leiren lytter til signalene og stiller det avgjørende spørsmålet om hva som har utløst uroen slik at man sammen kan trygge ungdommen.
Statistikken og hverdagsrealiteten ute i felt forteller oss med alminnelig tydelighet hvilke ungdommer som kommer best ut av det over tid. De ungdommene som har voksne rundt seg som samarbeider på tvers av hjem og skole, uten å gå i skyttergravene, har ufravikelig den beste oddsen for å klare seg gjennom krevende ungdomsår uten varige skadevirkninger.
Gjennom prosjektet “Bry deg - si nei til narkotika” har Norsk Narkotikaforebyggende Forening i årevis fremhevet at det forebyggende vernet handler om å bygge en kultur der vi tør å være den “nabokjerringa” som følger med og sier fra.
Forebygging overfor barn og unge er per definisjon et proaktivt domene som ødelegges dersom vi innfører et krav om straffeprosessuell bevisets stilling før en skole har lov til å slå alarm. Dersom samfunnet straffer offentlige tjenestepersoner med negative avisoppslag hver gang de deler en faglig uro med hjemmet, risikerer vi å avle frem en konfliktsky skolehverdag hvor lærerne snur ryggen til av frykt for mediekjør og klagesaker.
Kommentarfeltet under den aktuelle saken viser heldigvis at den jevne innbygger besitter en sunn fornuft som mediene i denne saken manglet, ettersom støtten til den modige rektoren var massiv og entydig.
Skolen gjorde nøyaktig det som forventes av et årvåkent fagmiljø når de satte elevenes helse og fremtid foran faren for å skape ubehag i øyeblikket. Vi må fortsette å heie på de som tar sjansen på å bry seg, for alternativet er et kaldere og mer likegyldig samfunn der de unge blir overlatt til seg selv i en virkelighet der narkotika er stadig mer tilgjengelig, og forventet.
