Forebyggingens blinde flekk

Ikke all kriminalitet og risikoatferd oppstår der ressursene mangler. Noen ganger utvikler den seg i miljøer preget av høy sosial status, sterke nettverk og gode livssjanser. På Politihøgskolens seminar Hvite duker, mørke tall utfordret forskere og praktikere forestillingen om hvor forebyggingsarbeidets viktigste blindsoner kan ligge. 

Gjennom dagen ble det tydelig at kriminalitet ikke følger de klasseskillene vi ofte forestiller oss. Den tar bare ulike former, utspiller seg på ulike arenaer og blir møtt med ulik oppmerksomhet. Flere av innleggene utfordret forestillingen om at kriminalitetsforebygging først og fremst handler om å identifisere mangel på ressurser. Risiko kan også utvikle seg i miljøer preget av høy sosial kapital, sterke nettverk og betydelige økonomiske ressurser - og nettopp derfor være vanskelige å få øye på. 

I studier av gutter fra ressurssterke miljøer finner man ikke nødvendigvis fravær av risikokultur, men andre uttrykk for den. Status, konkurranse, prestasjon og ønsket om å fremstå som vellykket spiller en viktig rolle. Det samme gjør gruppetilhørighet og forventninger knyttet til maskulinitet. 

Forsker Jørn Ljunggren ved OsloMet beskrev hvordan privilegerte oppvekstsmiljøer gir barn og unge betydelige fordeler gjennom tilgang til økonomiske, sosiale og kulturelle ressurser. Samtidig viste han hvordan disse miljøene også utvikler egne normer og forventninger. 

Sosialantropolog og forsker i ungdomsseksjonen ved Velferdsinstituttet NOVA OsloMet, Monika Grønli Rosten, løftet frem hvordan ungdom selv forstår og beskriver de sosiale landskapene de beveger seg i. Kategorier som “ghetto”, “sos”, “øst” og “vest” brukes aktivt for å skape identitet og tilhørighet. Samtidig illustrerer forskningen hennes at grensene mellom ulike ungdomsmiljøer ikke er så tydelige som voksne ofte forestiller seg. Ungdom orienterer seg på tvers av geografiske og sosiale skiller, og påvirkes av hverandre på måter som utfordrer etablerte forestillinger om hvem som er “oss” og “dem”.

Forsker Rikke Iren Tokle presenterte også et tankevekkende innlegg. Hennes forskning undersøker miljøer der kokainbruk forekommer, og hvordan rusmiddelet kan få sosial betydning som markør for status, tilhørighet og identitet. For flere av ungdommene inngår stoffet i en bredere kultur preget av status, prestasjon, festing og sosial tilhørighet. Rusmiddelet fungerer som et symbol på eksklusivitet og posisjon. Det er ikke nødvendigvis rusen i seg selv som er drivkraften, men ønsket om å høre til i bestemte miljøer. 

Foredraget til forsker Eirik Jerven Berger, ved Proba samfunnsanalyse, måtte utgå. Men det vi kjenner fra media og gjennom omtale av hans forskning, er at Berger utfordrer en av de mest seiglivede forestillingene i rus- og kriminalitetsdebatten: 

“at narkotikamarkedet består av “kriminelle selgere” på den ene siden og “vanlige ungdommer” på den andre”. 

I forskningen hans på unge dealere fra Oslo vest, kommer det frem at mange av dem vokser opp i de samme miljøene, går på de samme skolene og deltar i de samme aktivitetene som andre ungdommer i området. Salg av narkotika kan gi status, penger og sosial anerkjennelse, og flere av veiene inn i slik virksomhet handler ikke om marginalisering i tradisjonell forstand.  

Både Tokle og Bergers perspektiv ble ytterligere forsterket av journalistene Øistein Norum Monsen og Torgeir Pedersen Krokfjord. Gjennom arbeidet med boken Hvite striper, sorte får beskrev de hvordan deres undersøkelser avdekket kontaktflater og forbindelser mellom ressurssterke miljøer og personer med tilknytning til organiserte kriminelle nettverk. Deres viktigste observasjon var kanskje ikke at slike forbindelser eksisterer, men at de utfordrer en utbredt forestilling om at kriminelle miljøer og privilegerte miljøer er adskilte verdener. Tvert imot viste de hvordan illegale markeder er avhengige av både tilbydere og kunder. Etterspørselen etter narkotika oppstår ikke i ett bestemt samfunnslag. Når forebygging og kriminalitetsbekjempelse først og fremst retter oppmerksomheten mot de synlige aktørene, risikerer man samtidig å overse de miljøene som bidrar til å opprettholde markedene.

Et annet viktig tema gjennom dagen var foreldrenes rolle. Liridona Gashi, Ph.d., Kripos, beskrev hvordan foreldres utdanning, nettverk, språkkompetanse og systemforståelse, kan påvirke hvordan familier navigerer i møte med politi og hjelpeapparat. Flere innledere pekte på hvordan ressurssterke foreldre ofte har høy kompetanse, gode nettverk og betydelig systemforståelse. Dette er i utgangspunktet positive ressurser, men de påvirker også hvordan ungdom og familier møter politi, skole og hjelpeapparat. Foreldrenes betydning handler ikke bare om kontroll og grensesetting, men også om tilstedeværelse, engasjement og forståelse for de digitale arenaene hvor store deler av ungdomslivet i dag utspiller seg.

Den avsluttende samtalen mellom representanter fra politiets forebyggende enheter på Oslo øst og Oslo vest illustrerte deres oppdrag, som i stor grad er det samme: å forebygge kriminalitet og redusere risiko blant barn og unge. Men virkelighetene er ulike. På noen arenaer er problemene synlige og offentlige. På andre arenaer foregår de bak lukkede dører, i private hjem, på eksklusive fester eller gjennom digitale nettverk.

Det betyr ikke nødvendigvis at risikoen er mindre. Den er bare vanskeligere å få øye på.

Kanskje er den viktigste erkjennelsen fra seminaret at kriminalitet ikke følger klasseskillene vi ofte forestiller oss. Risiko, gruppepress, ruskultur og kontaktflater mot kriminelle markeder kan oppstå i alle samfunnslag, selv om de kommer til uttrykk på ulike måter.

Skal forebyggingen være kunnskapsbasert, må den også rette blikket mot de miljøene som tradisjonelt har blitt betraktet som ressurssterke, velfungerende og lite problematiske. Ikke fordi disse ungdommene er mer kriminelle enn andre, men fordi også de inngår i sosiale fellesskap hvor normer, status og tilhørighet kan trekke i en uheldig retning.

På mange måter flyttet seminaret diskusjonen fra spørsmålet «Hvem er de kriminelle ungdommene?» til et mer krevende spørsmål: «Hvilke ungdomsmiljøer blir sjelden forstått som kriminalitetsforebyggende utfordringer – og hvorfor?»