Det er sent på kvelden 30. juni 2021 i bydelen Biskopsgården i Göteborg. Et sted kjent for en blanding av eldre eneboligstrøk og senere blokkbebyggelse. Og gjengvold. Lyset fra leilighetene ligger varmt over asfalten. Det er stille, men ikke uvanlig stille. En patrulje er ute på rutineoppdrag. Politimannen Andreas Danman står ute.
Så brytes stillheten. Et skudd. Så ett til. Avstanden er kort - rundt ti meter. Det går fort. Kollegaene reagerer umiddelbart, men situasjonen er allerede over. Gjerningspersonen forsvinner. Tilbake ligger en politimann skutt og dødelig såret.
Dagen etter drapet fant politiet spor i et skogsområde rundt 700 meter fra åstedet. Her lå klær, et munnbind, og en elsparkesykkel. Like i nærheten lå våpenet. DNA, overvåkningsbilder, tekniske bevis, vitneobservasjoner og bevegelsesmønstre dannet til slutt grunnlaget for domfellelse av en 17 år gammel gutt. Gutten hadde ikke politiet som mål. Planen var å drepe tre unge menn fra en rivaliserende gjeng.
Nær fem måneder etter drapet på politimannen ble han dømt til åtte års fengsel.
Denne saken illustrerer en sentral dynamikk i gjengvold: Volden er målrettet - men ikke presis. Dette er ikke et unntak. Det er et mønster. Når unge gjerningspersoner beveger seg raskt, ofte med begrenset erfaring og under høyt press, øker risikoen for feil. Feil person. Feil tidspunkt. Feil konsekvens.
Gjengkonfliktene i Sverige har i flere år utviklet seg i intensitet, kompleksitet og brutalitet. Skytinger og eksplosjoner har blitt hyppigere, og konfliktene strekker seg på tvers av både bydeler og landegrenser. Men drapet på Andreas Danman synliggjør noe mer fundamentalt. Når volden eskalerer over tid, øker også sannsynligheten for at den rammer feil - eller bredere enn intendert. Rundt tretti personer er drept. Blant disse også to barn.
Konflikten har siden vært et nasjonalt problem.
Når volden mister retning
- Det er ulike sannheter om historien Biskopsgården, bekrefter den svenske etterforskeren. Han jobber ved seksjon for etterforskning av grov voldskriminalitet.
Uenighetene om årsakene er i seg selv en del av problemet. Konfliktene er ikke én historie - men flere som over tid har vokst inn i hverandre og blitt vanskeligere å skille.
Flere ulike konflikter og årsaker har overlappet hverandre i Biskopsgården. Det er en gjengkrig, som etterforskeren de siste femten årene har jobbet med.
Det er ingen gammel historie, gjentar han. Det pågår fremdeles. To mennesker blir skutt på en restaurant - åtte skadet. En håndgranat kastes inn i en leilighet - ett barn dør. En bil sprenges - fire mennesker mister livet.
Det er samme konflikt.
- Femten år senere står vi fremdeles her og prater om “norra og södra Biskopsgården”.
- Hvorfor?
I disse dager er et dobbeltdrap gjenstand i en hovedforhandling i Göteborg. De tiltalte har ingen knytning til Biskopsgården. Ikke til ofrene. Ikke til konflikten.
I en annen sak sitter en nordmann varetektsfengslet for et drap i Göteborg. Han har heller ingen kobling til Biskopsgården.
- Det er virkeligheten i dag: Drapene og volden utføres av personer som ikke en gang vet hvorfor de skyter.
Vold på bestilling
- Det vi ser er det vi kaller violence as a service, legger han til.
Det innebærer at vold ikke lenger nødvendigvis utføres av personer med tilknytning til konflikten. Oppdrag gis videre. Utførere rekrutteres utenfra.
Konsekvensen er grunnleggende: Koblingen mellom motiv og handling svekkes. De som skyter vet ikke alltid hvorfor. De vet bare hvem. Når vold kan kjøpes, flyttes også risikoen. Avstanden mellom beslutning og handling øker.
Samtidig øker usikkerheten i utførelsen. Vi snakker ofte om “gjengkrig” som om det var to sider. Det er feil. Det som skjedde i Göteborg var noe annet: En kjedereaksjon av vold der hver hendelse skaper den neste.
- Det startet ikke som en krig. Det startet med relasjoner. Med vennskap og med lojalitet. Men som over tid utviklet seg til noe helt annet.
Ifølge etterforskeren er det mange versjoner av sannheten. Like fullt er mønsteret tydelig. Hvis man ikke forstår dette mønsteret, vil man stå her igjen om ti år og stille de samme spørsmålene:
Hvorfor fortsetter det? Hvorfor prater vi fremdeles om den samme konflikten? Mønsteret lar seg likevel beskrive:
Gjenger fragmenteres
Lederskap forsvinner
Yngre aktører tar større roller
Vold brukes for synlighet og status
Utførelsen av vold flyttes til personer uten direkte tilknytning
Resultatet er en konfliktform som er mer uforutsigbar - og mindre kontrollert.
Da kontrollen forsvant
- For å forstå hva som skjedde i Biskopsgården må vi forstå hva som begynte å skje i hele Göteborg rundt 2007-2009.
- Noe forandret seg.
For å forstå dagens voldsnivå må vi tilbake til dette skiftet i miljøene. Tidligere fantes etablerte gjenger. Strukturer. Ledere. Regler. Men nå begynte nye grupper å vokse frem. Yngre gutter. Løsere sammensatt. Mindre kontroll - mer vilje til å vise seg. Konfliktene så annerledes ut. Det handlet ikke om å ta over markeder direkte. Det handlet om å vise seg. Man dro inn i hverandres områder. Skjøt noen skudd. Traff sjelden noen. Maktdemonstrasjoner.
- Samtidig dukket det opp en gruppe. Det var noe midt imellom. De hadde en struktur - generaler, kapteiner, soldater. Men de besto også av unge individer fra disse områdene, forklarer han.
Og akkurat som i de andre gruppene, forsvant lederskapet når nøkkelpersoner forsvant i fengsel. Og når lederskapet forsvinner, skjer alltid det samme: Makten blir åpen.
- Vi så det tydelig i Bergsjön. Der vokste det opp et nettverk under en leder som styrte gjennom frykt. Ikke bare mot sine fiender - men mot sine egne, beskriver etterforskeren.
Overgrep. Utelukkelser. Straffer. Regler som ingen egentlig forsto - men alle visste at de måtte følge.
- Og dette er viktig: Det fungerte.
Det skapte kontroll. Det skapte dominans. Og andre så det. Det ble en modell. Å herske gjennom vold. Å kontrollere et område. Å bestemme hvem som kunne selge - og hvem som ikke kunne.
Samtidig begynte gamle vennskap å sprekke. Vennskap som tidligere hadde samarbeidet begynte å drive fra hverandre. Ikke over natten. Men steg for steg. Flere våpen. Flere skyteepisoder. Flere konflikter. Først uten dødelig vold.
- Men retningen var klar, sier han.
Når kontrollen svekkes og vold blir et virkemiddel for status og makt, øker også risikoen for at den rammer feil.
Når konflikten treffer bredere
Drapet på Andreas Danman var ikke et mål i seg selv. Det var et resultat. Et resultat av en utvikling der volden fortsatt er målrettet - men ikke lenger presis. Når konflikter fragmenteres, når relasjoner erstattes av oppdrag, og når de som utfører volden ikke lenger har eierskap til konflikten, endres også hvem som rammes.
Det er ikke bare lenger de involverte. Det er også de som står i veien. De som er i nærheten. De som representerer staten. Og det er i dette spennet - mellom intensjon og konsekvens - at dagens gjengvold må forstås.
Som medlem av NNF kan du lese mer om de andre høydepunktene og det faglige utbyttet fra konferansen i Karlstad i siste utgave av Motgift.
