Det hvite pulveret, det svarte dypet

Det begynner ikke likt for alle, og for de aller fleste starter det aldri. De fleste går forbi. Men for noen, i et ubetenksomt øyeblikk, begynner det i de glansfulle omgivelsene. Eller i mørke avkroker. I helgen, i den pulserende musikken der alt føles uforpliktende og flyktig. Det begynner med et valg - en invitasjon, en liten stripe på en glatt overflate, et hvitt pulver som speiler seg i lyset av en smarttelefon. Man tror man har kontroll i det øyeblikket man takker ja. Man tror man bare låner litt ekstra energi, litt ekstra selvtillit, litt ekstra tid for å passe inn i en oppskrudd festkultur. Men det hvite pulveret krever en usynlig betaling. 

For den som først fanges, krever det alt, og det krever sakte. Det krever konsist, helt til helgens flyktige rus har blitt til hverdagens tunge, uunngåelige mørke. 

Mønsteret gjentar seg. Det gjentar seg i festkulturen, på “russeskolene”, blant de unge voksne som tror de bare tar del i en uskyldig trend. Tallene fra Ungdata har vist oss at kokainbruken har spist seg inn i de trygge arenaene, inn i ungdomstiden, og at risikoen øker. Det som før var forbeholdt de få, har blitt en normalisert del av festen. 

Bak festen venter hverdagen. Bak lyset venter mørket. 

Våre medlemmer ser det hver eneste dag. De som jobber i førstelinjen - i politiet, i kriminalomsorgen og i tolletaten - de ser ikke den glitrende festen. De ser restene. De ser tolleren som står på kaia i skumringen og avdekker de enorme partiene som smugles inn over grensene. Kripos rapporterer om rekordbeslag av kokain, om en tilførsel som aldri stopper, om kriminelle nettverk som pumper stoffet inn i landet vårt. Og politiet ser det i gatene, i de desperate øynene til de som har mistet fotfestet, i volden som følger i kjølvannet av de raske pengene og den brutale innkrevingen. Og i leddet etterpå, der sakene skal behandles, sitter juristene i påtalemyndigheten. De ser papirene, de ser bevisene, de ser omfanget av et destruktivt marked som krever rettslig oppgjør. Kriminalomsorgen ser de som til slutt må sone dommene. Det er en virkelighet uten filter. Det er en alvorlig utvikling, en spiral som bare fortsetter å skru seg nedover, og vi har ikke lenger råd til å lukke øynene. Vi har ikke råd til å kaste mynt om hvilke rusmidler som troner på skadestatistikken. Vi må tørre å se det som det er. 

Kokainavhengighet er ikke en hypotese. Det er et ubestridelig faktum. 

Antallet som trenger avrusning eller behandling for kokainmisbruk fortsetter å øke i Norge. Helsearbeiderne gjentar det urovekkende faktum. De står i korridorene på sykehusene, på avrusningsklinikkene, og de ser det som ikke lenger kan overses. Statistikkene fra Oslo universitetssykehus og det nasjonale registeret for rusbehandling taler sitt tydelige og skremmende språk: Antallet pasienter som trenger akutt kokainavrusning og langvarig behandling for kokainavhengighet, fortsetter å vokse. Helsearbeiderne ser de unge voksne, de som skulle ha hele livet foran seg, men som i stedet sitter fast i en avhengighet som er så sterk, så altoppslukende, at den knuser alt den kommer i nærheten av. Økonomien ødelegges. Relasjonene sprekker. Psyken brytes ned. Kokainet endrer hjernens kjemi, det skaper en intens trang, en rastløshet, en angst og en paranoia som ikke forsvinner når rusen legger seg. Det etterlater et tomrom som bare fylles av mer pulver, mer rus og mer mørke. 

Det er en ensom vandring. Det er en vandring fra den eksperimenterende ungdomstiden, til det kalde, ensomme rommet der avhengigheten rår. 

Vi mener at samfunnet ikke lenger kan sitte og se på at denne utviklingen får bite seg fast. Vi kan ikke godta en retorikk som bagatelliserer eller normaliserer bruk av et så intenst avhengighetsskapende stoff. Forebygging handler om å våge å sette grenser før skaden er skjedd. Det handler om å gi de unge kunnskap, men også vern. Vi må styrke tolletaten som står i førstelinjen og forsøker å stanse strømmen. Vi må gi politiet verktøyene til å slå ned på de som tjener seg rike på andres undergang. Og vi må gi helsevesenet ressursene til å fange opp de som allerede har falt. 

Det hvite pulveret må miste sin glans. Vi må velge den trygge veien, den veien som beskytter oppveksten, som beskytter de sårbare, og som tør å si høyt og tydelig at narkotika aldri kan bli en akseptabel del av hverdagen vår. For bak hver eneste statistikk, bak hvert eneste beslag og hver eneste sykehusinnleggelse, finnes det et menneske. Et menneske som har gått seg vill i mørket, og som trenger at samfunnet står fast på grensene - for livets skyld. 

Vil du støtte vår rusforebyggende arbeid? Bli medlem i NNF.