Hjemmel til pågripelse
I lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) skal § 171 andre ledd lyde:
Det samme gjelder den som med skjellig grunn mistenkes for overtredelse av straffeloven § 323 eller legemiddelloven § 31 annet ledd, jf. § 24 første ledd.
Til endringen:
Endringen innebærer at strafferammekravet i straffeprosessloven § 171 ikke vil være til hinder for pågripelse ved mistanke om bruk av narkotika eller erverv eller oppbevaring av mindre mengder narkotika til egen bruk. Bakgrunnen for endringen er at den endrede strafferammen i legemiddelloven § 31 andre ledd ikke lenger oppfyller strafferammekravet i straffeprosessloven § 171.
Endring av legemiddelloven § 24 – erverv legges til og oppbevaring erstatter besittelse
I lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler m.v. (legemiddelloven) gjøres følgende endring:
§ 24 første ledd skal lyde:
Det er forbudt uten lovlig adkomst å erverve, oppbevare eller bruke narkotika og å skaffe seg adgang til å få kjøpt slike varer under falske opplysninger, f.eks. om navn, bosted, sykdom eller sykdomstegn.
Til endringen:
Endringen innebærer at «erverv» legges til i forbudet mot befatning med narkotika, og at «oppbevaring» erstatter befatningsmåten «besittelse». Forslaget går ut på at straffansvaret for befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk, som tidligere delvis ble rammet av både legemiddelloven og straffeloven § 231, nå rammes av én samlet straffebestemmelse i legemiddelloven § 31 andre ledd, jf. § 24 første ledd.
Erverv og oppbevaring skal forstås på samme måte som de tilsvarende befatningsmåtene i straffeloven § 231. At besittelse utgår fra legemiddelloven § 24 første ledd, medfører imidlertid at befatningsmåten oppbevaring ikke lenger har noen nedre grense mot besittelse, og dermed også omfatter befatning med noen få brukerdoser narkotika til egen bruk. Dette er en endring sammenlignet med gjeldende rett. Befatningsmåten «bruk» videreføres, og skal forstås på samme måte som tidligere.
Endring av legemiddelloven § 31 – ny strafferamme
I lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler m.v. (legemiddelloven) gjøres følgende endring:
§ 31 andre og tredje ledd skal lyde:
Erverv og oppbevaring av en mindre mengde narkotika til egen bruk og bruk av narkotika straffes med bot eller fengsel inntil 6 måneder. Kongen kan gi forskrift om at erverv og oppbevaring av særlig farlige stoffer straffes etter straffeloven § 231.
Erverv, besittelse og bruk av dopingmidler straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder, eller begge deler.
Nåværende tredje og fjerde ledd blir fjerde og nytt femte ledd.
Til endringen:
Andre ledd inneholder en ny, samlet strafferettslig regulering av bruk av narkotika og erverv og oppbevaring av mindre mengder narkotika til egen bruk. Første punktum setter straffen for bruk av narkotika og erverv og oppbevaring av mindre mengder narkotika til egen bruk til bot eller fengsel inntil seks måneder. For forhold som tidligere ble rammet av straffeloven § 231, men som nå vil omfattes av den nye straffebestemmelsen i § 31 andre ledd, er strafferammen senket fra bot eller fengsel inntil to år. Tillegget «eller begge deler» i strafferammen i nåværende § 31 andre ledd, er ikke beholdt. Straffeprosessloven § 171 foreslås derfor endret for å beholde hjemmelen for pågripelse.
For at erverv eller oppbevaring skal straffes etter legemiddelloven § 31 andre ledd, jf. § 24 første ledd, i stedet for etter straffeloven § 231, må befatningen gjelde «en mindre mengde» narkotika til «egen bruk. Hva som er «en mindre mengde» narkotika, skal avgjøres med utgangspunkt i de veiledende mengdegrensene som er angitt av departementet i lovproposisjonen utenom for heroin hvor justiskomiteen hever mengdegrensen for heroin til 3 gram. Mengdegrensene vil da være disse:
De veiledende mengdegrensene som er angitt, ligger høyere enn den øvre grensen for besittelse etter gjeldende rett (ca. 1–2 brukerdoser). Dette innebærer at grensedragningen mellom legemiddelloven og straffeloven § 231 forskyves, i tråd med de veiledende mengdegrensene.
Fra lovproposisjonen fremgår det at for stoffer som det ikke er angitt veiledende mengdegrenser for, må det foretas en skjønnsmessig vurdering av om befatningen gjelder «en mindre mengde». I vurderingen bør det foretas en sammenligning av den aktuelle typen og mengden stoff med stoffer som det er fastsatt en mengdegrense for, blant annet utfra stoffets virkninger og skadepotensial. Ved samtidig befatning med flere stoffer innenfor de angitte mengdegrensene kan inntil tre stoffer opp til mengdegrensene anses som «en mindre mengde» narkotika.
Annet ledd andre punktum inneholder en hjemmel for å gi forskrift om at erverv og oppbevaring av enkelte særlig farlige stofftyper skal være unntatt fra straffebestemmelsen i § 31 andre ledd første punktum. Formålet med forskriftshjemmelen er å hindre spredning av slike stoffer. For stoffer som det er gitt forskrift om at skal være unntatt, vil bare bruk bli regulert av § 31 andre ledd, jf. § 24 første ledd, mens erverv og oppbevaring av stoffet vil rammes av straffeloven § 231.
Med «særlig farlige stoffer» siktes det til stofftyper som i vesentlig grad skiller seg fra farligheten til stoffene som det er fastsatt mengdegrenser for, og som kan være dødelige ved inntak av små mengder. Justiskomiteens flertall viser til at en nullverdi for særlig farlige stoffer som innebærer strengere straff, vil gjøre terskelen høyere for å melde fra om et farlig rusmiddel og kunne føre til at noen vil unngå å søke hjelp i nødssituasjoner. Flertallet viser til at brukerne ikke alltid vet hvilket stoff de er i besittelse av, og at hvis brukeren ikke er klar over stofftypen, bør det tilbys hjelp og ikke ilegges straff. Flertallet ber departementet hensynta dette i en eventuell utarbeidelse av forskrift om erverv og oppbevaring av særlig farlige stoffer.
Tredje ledd viderefører straffansvaret for befatning med dopingmidler som i dag reguleres av § 31 andre ledd, jf. § 24 a, uten realitetsendringer.
Ny lovbestemmelse i legemiddelloven - forenklet forelegg
I lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler m.v. (legemiddelloven) foreslås ny bestemmelse:
§ 31 a
Kongen kan bestemme at bøteleggelse på stedet eller i ettertid for lovbrudd av nærmere angitt art kan skje ved forenklet forelegg etter faste bøtesatser. I slikt forelegg kan straffebudet og det straffbare forhold betegnes ved stikkord eller på liknende måte.
Forelegget kan omfatte inndragning i tillegg til bot.
Forelegg utskrevet på stedet faller bort dersom det ikke straks vedtas. For forelegg utskrevet i ettertid gjelder straffeprosessloven § 256 nr. 5 tilsvarende. Slikt forelegg faller bort dersom det ikke vedtas innen fristen. Kongen kan gi nærmere regler om framgangsmåten når forelegget utskrives i ettertid.
Påtalemyndigheten kan til gunst for siktede oppheve vedtatt forelegg.
Polititjenesteperson som ellers ikke har foreleggsmyndighet, kan gis myndighet til å utferdige forenklet forelegg.
Kongen gir nærmere regler om bruk av forenklet forelegg og fastsetter bøtesatser og subsidiær fengselsstraff for de forskjellige lovbrudd som ordningen skal omfatte.
Justiskomiteens flertall foreslår en ny § 31a i legemiddelloven hvor normalreaksjonen for personer over 18 år som ikke er rusmiddelavhengig, skal være et forenklet forelegg etter faste bøtesatser. Etter lovfesting av den nye hjemmelen mener flertallet at det vil måtte foretas en utredning og høring av en forskrift som regulerer hvilke mengder av ulike stoffer som omfattes av ordningen ved bruk, oppbevaring og erverv, samt hvilke bøtesatser som skal gjelde for disse mengdene.
Flertallet mener videre at de laveste bøtesatsene bør settes på et lavere nivå enn det foreslåtte gebyret for manglende oppmøte i de kommunale rådgivende enheter for russaker som Solberg- regjeringen foreslo i sitt lovforslag i 2021, og som ikke fikk flertall. Dette gebyret tilsvarte to ganger rettsgebyret som på det tidspunktet var 2398 kroner. Flertallet viser til at de laveste bøtesatsene for forenklede forelegg etter vegtrafikkloven er satt til 1200 kroner, og at bøtesatsene generelt skal holdes lave. Flertallet mener videre at reaksjonen når personer ikke vedtar det forenklede forelegget på stedet, som hovedregel skal være betinget påtaleunnlatelse med krav om oppmøte hos rådgivende enhet for russaker. Ved manglende oppmøte ved enheten mener flertallet at saken skal sendes tilbake til påtalemyndigheten for fornyet vurdering.
Ny lovbestemmelse i legemiddelloven – tegn og symptomer og rusmiddeltesting
I lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler m.v. (legemiddelloven) foreslås ny bestemmelse:
§ 33
Den som med skjellig grunn mistenkes for overtredelse av § 31 andre ledd, jf. § 24 første ledd, kan av polititjenesteperson undersøkes for tegn og symptomer på bruk av narkotika, dersom undersøkelsen antas å være av betydning for opplysningen av saken og ikke fremstår som et uforholdsmessig inngrep.
Den som med skjellig grunn mistenkes for overtredelse av § 31 andre ledd, jf. § 24 første ledd, kan etter kjennelse fra retten testes for bruk av narkotika, blant annet ved innhenting av spyttprøve, urinprøve eller blodprøve, dersom undersøkelsen antas å være av vesentlig betydning for opplysningen av saken og ikke fremstår som et uforholdsmessig inngrep.
Dersom formålet med undersøkelsen ellers kunne forspilles, kan ordre fra påtalemyndigheten tre i stedet for kjennelse av retten. Ordren skal være skriftlig og grunngitt. Er det fare ved opphold, kan beslutningen gis muntlig, men den skal da snarest mulig nedtegnes.
Reglene i straffeprosessloven § 157 femte ledd gjelder tilsvarende for undersøkelser etter denne paragrafen.
Til endringen:
Paragrafen er ny og gjelder bevissikring ved mistanke om overtredelse av legemiddelloven § 31 andre ledd, jf. § 24 første ledd. Første ledd regulerer politiets adgang til å undersøke om det foreligger tegn og symptomer på bruk av narkotika. Med dette menes systematiske og målrettede observasjoner og undersøkelser av ulike kroppslige funksjoner eller reaksjoner hos en person, som for eksempel størrelsen på pupillene, pupillenes reaksjon på lys, personens puls, balanse og tidsforståelse, som kan si noe om personen har inntatt narkotika og hvilket stoff det i så fall er tale om. Første ledd regulerer ikke mer passive observasjoner politiet kan gjøre i kraft av den alminnelige handlefriheten. Det vil først være tale om en undersøkelse av tegn og symptomer der politiet er i kontakt med personen og anmoder om medvirkning til at observasjoner og undersøkelser som nevnt kan gjennomføres.
Tre vilkår må være oppfylt for at politiet skal kunne undersøke om det foreligger tegn og symptomer på bruk av narkotika. Det første vilkåret er at personen med «skjellig grunn» mistenkes for overtredelse av legemiddelloven § 31 andre ledd, jf. § 24 første ledd. Mistankekravet «skjellig grunn» innebærer et krav om sannsynlighetsovervekt. Det andre vilkåret er at undersøkelsen må «antas å være av betydning for opplysningen av saken». Med «saken» menes saken om overtredelse av legemiddelloven § 31 andre ledd, jf. § 24 første ledd. Formålet med en undersøkelse av tegn og symptomer er å fremskaffe et bedre grunnlag for å avgjøre om det er grunnlag for ytterligere etterforskningsskritt, særlig innhenting av spyttprøve, eventuelt urin- eller blodprøve, i medhold av andre ledd. En undersøkelse av tegn og symptomer forutsetter derfor at prøvetaking i utgangspunktet kan være aktuelt i den konkrete saken. Det tredje vilkåret er at undersøkelsen «ikke fremstår som et uforholdsmessig inngrep». Forholdsmessighetskravet skal tolkes på samme måte som etter straffeprosessloven § 157 første ledd. Om undersøkelsen er forholdsmessig, må vurderes konkret. Riksadvokaten har i brev 9. april 2021 punkt 6.2 side 8 uttalt at en undersøkelse av tegn og symptomer gjennomgående vil være forholdsmessig ved mistanke om bruk av narkotika.
Undersøkelsen forutsetter at den som skal undersøkes, er samarbeidsvillig. Politiet kan ikke bruke makt for å gjennomføre en undersøkelse av tegn og symptomer, og kan heller ikke utsette personen for et utilbørlig press for at vedkommende skal medvirke til den. Beslutningskompetansen ligger hos polititjenestepersonen.
Andre ledd regulerer adgangen til å gjennomføre rusmiddeltesting i form av prøvetaking for å klarlegge om mistenkte har brukt narkotika. Første punktum fastsetter at retten etter kjennelse kan beslutte at mistenkte skal testes for bruk av narkotika. Vilkårene for prøvetaking er altså at det er skjellig grunn til mistanke om overtredelse av legemiddelloven § 31 andre ledd, jf. § 24 første ledd, at prøvetaking antas å være av vesentlig betydning for opplysningen av saken, og at det ikke fremstår som et uforholdsmessig inngrep. Det er fastsatt i andre ledd at det kan innhentes spyttprøve, urinprøve eller blodprøve, men oppregningen er ikke uttømmende, jf. formuleringen «blant annet».
Kravet om at prøvetaking må være forholdsmessig, innebærer at politiet benytter den prøvetakingsmetoden som fremstår som den minst inngripende i den konkrete situasjonen utfra de metodene som er tilgjengelige. I dag vil dette som regel være spyttprøve.
Tredje ledd gir hjemmel for påtalemyndigheten til å beslutte prøvetaking i de tilfeller hvor det ikke er tid til å avvente rettens beslutning.
Justiskomiteens flertall mener at det i en modell med forenklede forelegg, som det legges opp til, vil være mindre behov for å ta rusprøvetaking i bruk, dette fordi en modell med forelegg vil gjøre at prøvetaking ikke vil være aktuelt i de tilfeller der den mistenkte vedtar et forelegg på stedet. Det samme gjelder dersom mistenkte, uten å være villig til å vedta forenklet forelegg, tilstår forholdet, og tilståelsen støttes av andre bevis. Det er først i de tilfeller der mistenkte nekter for å ha hatt befatning med narkotika, og heller ikke vil vedta et forenklet forelegg offentlig, at en etter forslaget vil måtte vurdere om det er behov for å gjennomføre en rusmiddeltesting, herunder om en slik test vil være forholdsmessig.
Ny bestemmelse i politiloven – henvisning til rådgivende enhet for russaker
I lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet (politiloven) skal ny § 9 a lyde:
§ 9 a Henvisning til rådgivende enhet for russaker
Politiet kan henvise en person til frivillig oppmøte hos kommunal rådgivende enhet for russaker når det er grunn til å tro at personen har brukt narkotika eller ervervet eller oppbevart en mindre mengde narkotika til egen bruk.
Henvisning etter første ledd skal være skriftlig og begrunnet. Før henvisningen skal personen, og verger for personer under 18 år, gis anledning til å uttale seg. Reglene om underretning i forvaltningsloven § 27 første ledd gjelder tilsvarende.
Til endringen:
Bestemmelsen er ny og gir politiet hjemmel til å henvise personer til rådgivende enhet for russaker utenfor straffesak. Bestemmelsen er ment å benyttes i tilfeller hvor politiet velger ikke å iverksette etterforskning av om en person har hatt befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk, eller i tilfeller hvor en iverksatt etterforskning henlegges eller ender med frifinnelse. Formålet med bestemmelsen er å sikre at personer som antas å bruke narkotika, skal gis tilbud om et møte hos rådgivende enhet. Et slikt tilbud skal bidra til at personen får relevant informasjon og rådgivning som kan forebygge utvikling av ytterligere rusmiddelproblemer.
Henvisning etter § 9 a skal være et forebyggende virkemiddel for politiet i tilfeller hvor opplysninger om befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk av ulike grunner ikke forfølges strafferettslig. Bestemmelsen er ikke ment å endre terskelen for å iverksette etterforskning i saker om mindre alvorlige narkotikaovertredelser eller å påvirke dagens henleggelsespraksis.
Oppmøte hos rådgivende enhet for russaker som følge av henvisning etter § 9 a er frivillig. Dette innebærer at manglende oppmøte ikke får noen rettslige konsekvenser, i motsetning til tilfeller hvor oppmøte hos rådgivende enhet for russaker settes som særvilkår for en strafferettslig reaksjon, jf. straffeloven § 37 første ledd bokstav j. Manglende oppmøte bør ikke føre til at politiet i stedet velger å iverksette etterforskning av det samme forholdet.
De materielle vilkårene for å henvise en person til rådgivende enhet for russaker er at det er grunn til å tro at personen har brukt narkotika eller ervervet eller oppbevart en mindre mengde narkotika til egen bruk. De aktuelle befatningsmåtene sammenfaller med gjerningsbeskrivelsen i legemiddelloven § 31 andre ledd. Vilkårene for straffansvar trenger imidlertid ikke å være oppfylt, noe som blant annet innebærer at personer under 15 år kan henvises.
Vilkåret om at det må være «grunn til å tro» at personen har hatt befatning med en mindre mengde narkotika til egen bruk, innebærer et relativt lavt beviskrav. Vilkåret skal forstås på samme måte som etter politiloven § 13 tredje ledd, som angir vilkårene for å innkalle til bekymringssamtale. Beviskravet innebærer at det må foreligge objektive holdepunkter for at personen har hatt befatning med narkotika som beskrevet i bestemmelsen, men sannsynlighetsovervekt kreves ikke.
Ordet «kan» innebærer at politiet har en skjønnsmessig adgang til å henvise personer til rådgivende enhet for russaker når vilkårene er oppfylt. Det tilligger dermed politiet å vurdere om henvisning er et hensiktsmessig tiltak. Dette vil bero på en konkret vurdering i den enkelte saken, hvor man blant annet må ta hensyn til hvordan personen stiller seg til å bli henvist til enheten.
Henvisning innebærer at politiet sender en henvendelse til den lokale rådgivende enhet for russaker med opplysninger om personen som er henvist, en kort beskrivelse av hva saken gjelder, og hjemmelsgrunnlaget for henvisningen. Slik deling av informasjon er i tråd med politiregisterlovens krav til politimessige formål, jf. politiregisterloven § 4, jf. § 2 nr. 13.
Det følger av forslaget til § 9 a andre ledd at en henvisning til rådgivende enhet for russaker skal være skriftlig og begrunnet. Begrunnelsen skal nevne det rettslige grunnlaget for henvisningen og de faktiske forholdene som henvisningen bygger på. Andre ledd fastslår videre at politiet før henvisningen skal gi personen anledning til å uttale seg. For personer under 18 år skal også vergen gis anledning til å uttale seg. Underretning om henvisning skal skje etter reglene i forvaltningsloven § 27 første ledd. Dette innebærer at den som blir henvist, skal motta underretningen. For mindreårige skal underretning gis til vergen, men for mindreårige som har fylt 15 år, skal underretning også skje overfor den mindreårige selv. For voksne med verge bør underretning til vergen vurderes dersom kontakt med rådgivende enhet for russaker faller innenfor vergens mandat, jf. vergemålsloven § 25.
Justiskomiteens flertall mener at politiet overfor personer under 18 år normalt først bør benytte henvisning etter politiloven § 9 a, altså uten at det opprettes sak som avgjøres med påtaleunnlatelse på vilkår av oppmøte hos rådgivende enhet for russaker.
Endring av straffeloven § 37 – tre oppmøter innenfor tre måneder hos enhet for russaker
I lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (strafffeloven) gjøres følgende endringer:
§ 37 første ledd bokstav j skal lyde:
j. møte inntil tre ganger hos rådgivende enhet for russaker etter innkalling i løpet av en periode på inntil tre måneder, forutsatt at domfellelsen gjelder bruk, erverv eller oppbevaring av narkotika til domfeltes egen bruk etter § 231 eller legemiddelloven § 31 annet ledd, jf. § 24 første ledd, eller
Til endringen:
Første ledd bokstav j foreslås endret slik at en lovbryter kan pålegges å møte inntil tre ganger hos rådgivende enhet for russaker i løpet av en periode på inntil tre måneder. Dette er en utvidelse sammenlignet med dagens praksis, der oppmøteplikten anses oppfylt etter ett oppmøte.
At det kan pålegges inntil tre møter i løpet av en periode på inntil tre måneder, innebærer at det må vurderes konkret hvor mange møter som skal pålegges, og hvor lang gjennomføringstiden skal være. Fordi beslutningstakeren normalt vil ha begrenset grunnlag for å ta stilling til dette, vil den praktiske hovedregelen være at det fastsettes inntil tre møter i løpet av en periode på tre måneder. Rådgivende enhet har adgang til å frita lovbryteren fra oppmøteplikten dersom det anses åpenbart formålsløst å gjennomføre flere møter. Gjennomføringstiden skal regnes fra iverksettelsen av reaksjonen, det vil si fra første gjennomførte møte.
§ 231 nytt tredje ledd skal lyde:
Erverv og oppbevaring av en mindre mengde narkotika til egen bruk straffes etter legemiddelloven § 31 annet ledd, jf. § 24 første ledd.
Til endringen:
Det inntas et nytt tredje ledd i bestemmelsen, som angir forholdet mellom straffebestemmelsene i § 231 og legemiddelloven § 31 andre ledd, jf. § 24 første ledd. Bakgrunnen for bestemmelsen er forslaget til en ny straffebestemmelse om bruk av narkotika og erverv og oppbevaring av mindre mengder narkotika til egen bruk i legemiddelloven. Etter endringene vil straffebestemmelsen i legemiddelloven § 31 andre ledd, jf. § 24 første ledd, omfatte befatningsmåtene erverv og oppbevaring, som også rammes av straffeloven § 231. Siden disse befatningsmåtene rammes av begge straffebestemmelsene, anser departementet i lovproposisjonen det som hensiktsmessig at forholdet mellom bestemmelsene avklares uttrykkelig i § 231.
Endring i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester – enhetenes utvidede ansvarsområde
I lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. skal § 3-9 c første ledd nytt tredje punktum lyde:
Enheten skal også ha ansvar for å møte personer som er henvist til enheten etter politiloven § 9 a.
Til endringen:
§ 3-9 c om rådgivende enhet for russaker inntas det i første ledd et nytt tredje punktum som fastslår at enhetene har ansvar for å motta personer som henvises til enhetene av politiet med hjemmel i politiloven § 9 a. Bakgrunnen for endringen er at politiet gis adgang til å henvise personer til enhetene utenfor straffesak, som innebærer at rådgivende enhet for russaker får et utvidet ansvarsområde.
Andre tilrådinger fra justiskomiteen
Stortinget ber regjeringen, innen våren 2026, utrede og sende på høring et lovforslag som sikrer at politiet ikke straffeforfølger narkotikaovertredelser etter legemiddelloven og mindre alvorlige overtredelser av straffeloven § 231, der lovbryteren yter assistanse, er til stede eller tilkaller nødetater i akutte nødsituasjoner, eller der en slik overtredelse avdekkes hos fornærmede ved anmeldelse av andre straffbare forhold, med sikte på deretter uten unødig opphold å komme tilbake til Stortinget med et lovforslag.
Flertallet viser til vedtak i Stortinget behandling av rusreformen til Solberg- regjeringen i 2021 hvor Stortinget ba regjeringen sørge for at politiet ikke straffeforfølger overtredelser av legemiddelloven § 24 første ledd, der overtreder yter assistanse eller tilkaller nødetater i akutte nødsituasjoner, eller der en slik overtredelse avdekkes hos fornærmede ved anmeldelse av andre straffbare forhold. Flertallet legger til grunn at dette følges opp i praksis og at det i Riksadvokatens instrukser er lagt til grunn at disse sakene ikke straffeforfølges. Flertallet fremmer likevel dette forslaget.
Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige lovendringer slik at relevante offentlige etater har hjemmel til henvisning til frivillig oppmøte hos rådgivende enhet for russaker, og at rådgivende enhet har ansvar for å møte personer som er henvist av slike etater.
Justiskomiteens flertall peker på at det er sentralt at de som har behov for hjelp, skal få det. Dette tilsier at også andre offentlige organer som finner det formålstjenlig, bør kunne ha anledning til slik frivillig henvisning. Flertallet viser til at forskning viser at tidlig rusdebut øker risikoen for senere rusproblemer og utenforskap. Flertallet mener at dersom målet er å forebygge og utsette rusdebut i barne- og ungdomsbefolkningen, må også andre aktører enn politiet kunne identifisere rusbruk gjennom ordinære tjenester, uten en trussel om straff. Flertallet mener videre at politiet overfor personer under 18 år normalt først bør benytte henvisning etter politiloven § 9 a. Flertallet mener en slik tilnærming i større grad vil være i tråd med FNs barnekomités uttalelse i generell kommentar nr. 20, der de oppfordrer stater til å finne alternativer til straff og tvangsbruk for å hindre bruk av ulovlige rusmidler blant ungdom.
Stortinget ber regjeringen fremme lovforslag om å endre helse- og omsorgstjenesteloven § 3-9 c første ledd, slik at vilkår om ruskontroll i medhold av straffeloven § 37 første ledd bokstav d, ikke kan gjennomføres hos rådgivende enhet for russaker.
Justiskomiteens flertall mener at det er svært viktig at personer som møter opp ved disse enhetene, skal møtes med god og evidensbasert helsehjelp, ikke ruskontroll.
Stortinget ber regjeringen tydeliggjøre regelverket om tilbakekall av førerrett på grunn av rusmiddelbruk og gi veiledning om praksis for å sikre at hensynet til rettssikkerhet og forholdsmessighet ivaretas.
Justiskomiteens flertall ber regjeringen sørge for at samfunnets reaksjoner i forbindelse med problematisk bruk av rusmidler er forholdsmessige og kan knyttes til rusbruken. Flertallet mener at det må foretas en systematisk gjennomgang av regelverket for rusmiddelbruk og førerrett, med særlig henblikk på rettssikkerhet og forholdsmessighet.
Stortinget ber regjeringen gjennom tildelingsbrev legge til rette for at Den høyere påtalemyndighet følger med på politiets tvangsmiddelbruk i mindre alvorlige narkotikasaker, herunder ved å føre åpen statistikk over omfanget og resultatene av narkotikatesting. Videre bes regjeringen legge til rette for at Den høyere påtalemyndighet gjennomfører en undersøkelse av tvangsmiddelbruk, tilsvarende den som ble gjennomført i 2022, etter at de foreslåtte endringene i legemiddelloven har virket i ett år.
Justiskomiteens flertall peker på at legalitetskontroll av politiets og påtalemyndighetens avgjørelser gir de som utsettes for slike inngrep, mulighet til å prøve lovligheten for domstolene i Norge og eventuelt også ved klage til EMD. Flertallet viser til at skjønnsmessig oppreisning for inngripende tvangsmiddelbruk allerede gis etter straffeprosessloven § 447 andre ledd. Flertallet vil presisere at enkeltpersoner som har blitt testet, og avgitt negativt prøvesvar, vil kunne søke skjønnsmessig oppreisning etter den ovennevnte bestemmelsen.
Flertallet viser videre til at Riksadvokatens undersøkelser av tvangsmiddelbruk i 2022 viser at et godt regelverk ikke nødvendigvis er tilstrekkelig for å hindre feil fra myndighetene ved bruk av tvangsmidler. Det kan derfor være behov for undersøkelser av politiets tvangsmiddelbruk, slik at en får korrigert eventuelle feil og satt inn nødvendige tiltak. Et effektivt tiltak i dette øyemed vil etter flertallets syn være å føre åpen statistikk over hvor mange tilfeller, og hvor stor prosentandel, av narkotikatesting som gir positivt utslag.
Andre merknader i justiskomiteens innstilling - beslag
Flertallet mener at beslag av narkotika kan sette rusmiddelavhengige i en vanskelig situasjon, der de må skaffe seg nye brukerdoser for å dekke sitt behov. Flertallet vil derfor presisere at politiet etter en konkret vurdering bør unnlate å beslaglegge mindre mengder narkotika til egen bruk hvis lovbryteren er rusmiddelavhengig. Dette gjelder også i tilfeller hvor befatningen med mindre mengder narkotika blir kjent for politiet i forbindelse med utøvelsen av andre politioppgaver, for eksempel ved visitasjon av en person etter politiloven § 7 eller ved ransaking som følge av andre straffbare forhold.
