Hva når kriminaliteten oppleves som løsningen?

En gutt under 15 år skal ifølge politiet sitte høyt i et kriminelt system i Trondheim og bestemme over andre barn og unge. Flere av dem som arbeider under ham, omtaler seg som «løpere» – og skal være stolte av rollen. På en beslaglagt telefon fant politiet bilder og videoer av narkotikasalg, ran, våpen og ydmykelser. Én ungdom blir tvunget til å kysse skoene til en annen. Filmene brukes ifølge politiet til å rekruttere selgere, kreve inn gjeld, true andre og hindre at noen snakker.

Gjennom den hemmelige «Operasjon Jar» har politiet identifisert over 40 ungdommer som de mener er involvert i narkotikasalg, vold, ran og trusler. Mange er under 15 år. Ungdommene tilhører ikke ett bestemt miljø, men er spredt over ulike bydeler og skoler. Politiets budskap er at alle typer ungdom er involvert. Det miljøene ser ut til å ha til felles, er at penger gir status og at status også gir tilhørighet.

Det utfordrer noen av forestillingene vi har om ungdom, narkotika og kriminalitet. Hva skjer når hjelpetiltak bygger på at ungdommen ønsker hjelp, mens ungdommen selv opplever at narkotikaen eller kriminaliteten gir penger, status og makt?

Det har i flere år blitt snakket om at unge som bruker narkotika, må møtes med hjelp fremfor straff. Men motsetningen er for enkel. Hjelp og reaksjon er ikke nødvendigvis motsetninger. En tydelig reaksjon kan også være forebygging – fordi den markerer en grense, formidler samfunnets normer og gir den unge en reell grunn til å stoppe opp.

En samtale med en ruskonsulent kan være viktig. Den kan avdekke bekymring, bygge tillit og åpne for hjelp der det er behov for det. Men en samtale på et offentlig kontor kan ikke alene bære samfunnets respons på at en ungdom bruker et ulovlig rusmiddel. Særlig ikke dersom ungdommen selv verken opplever å ha et rusproblem eller ønsker å endre atferd.

Når narkotikabruken oppleves som sosial, spennende og relativt risikofri, kan en reaksjon være nettopp det som bryter normaliseringen. Den forteller at handlingen ikke er likegyldig – verken for den unge, familien eller samfunnet rundt. Å møte unge med tydelige grenser er ikke det motsatte av omsorg. Det er også en del av det forebyggende ansvaret.

En ungdom som bruker narkotika av nysgjerrighet, som opplever bruken som sosial og spennende, og som verken mener seg avhengig eller syk, møter ikke nødvendigvis en ruskonsulent med et ønske om endring. Kanskje opplever ungdommen heller ikke å ha behov for hjelp. Da må vi våge å spørre hva samtalen skal oppnå dersom den ikke ledsages av en tydelig reaksjon og forventning om at handlingen skal opphøre.

En ungdom som tjener penger på å selge, får status av kontantene og blir beundret fordi han eller hun har tilgang til stoff, opplever kanskje heller ikke at problemet ligger hos dem selv. Hvis ungdommens egen opplevelse er: Jeg har kontroll. Jeg tjener penger. Jeg har venner. Jeg har status. Dette går bra.

Hva skal da samtalen alene bryte?

Det betyr ikke at samtaler er meningsløse. En dyktig fagperson trenger ikke at ungdommen allerede har erkjent et problem. Gode samtaler kan bygge tillit, utfordre forestillinger, skape refleksjon og avdekke problemer som ungdommen selv ikke ser. Tidlig kontakt kan være avgjørende. Men vi må samtidig være realistiske om hva en samtale kan bære. Hva skjer dersom ungdommen etter samtalen går tilbake til det samme digitale markedet, den samme inntekten, den samme statusen og de samme mulighetene til å påvirke eller rekruttere andre? Samtalen kan ikke bære hele samfunnets reaksjon.

Noen ungdommer trenger også tydelige grenser, konsekvenser, voksne som står i ubehaget, og tiltak som faktisk gjør det vanskeligere å fortsette. Det er ikke nødvendigvis en motsetning mellom omsorg og reaksjon. En reaksjon kan også være en del av omsorgen.

Vi har fått et språk der nesten alle unge som begår kriminalitet, beskrives som sårbare. Begrepet har en viktig funksjon fordi det minner oss om at barn formes av oppvekst, omsorg, traumer, fattigdom, skole, familie og miljø. I Trondheim er også flertallet av de identifiserte ungdommene allerede kjent for ulike deler av hjelpeapparatet.

Det må tas på alvor. Men dersom sårbarhet blir den eneste forklaringen, kan vi miste andre drivkrefter av syne. Ungdom kan være sårbare og samtidig søke makt. De kan ha opplevd utenforskap og samtidig påføre andre frykt. De kan være rekruttert og samtidig rekruttere yngre barn. De kan trenge hjelp og samtidig utgjøre en reell trussel mot andre ungdommer. De kan være barn, og de kan samtidig være aktører.

Å erkjenne dette er ikke å frata dem retten til hjelp. Det er å ta både dem og menneskene rundt dem på alvor.

I Trondheim mener politiet at en gutt under 15 år sitter høyt i systemet og bestemmer over andre unge. Flere skal omtale seg selv som «løpere» og være stolte av rollen. Politiet beskriver en normalisering av kriminalitet – ikke bare barn som motvillig presses inn i den. Det utfordrer oss. Hvis vi bare spør oss hva som har skjedd med dette barnet, kan vi glemme å spørre hva dette barnet gjør mot andre. Og hvem beskytter vi når hjelpen ikke virker raskt nok?

Det mest urovekkende er kanskje ikke at dette finnes. Å søke anerkjennelse og status er ikke fremmed. Ungdom har alltid utfordret grenser. Det har alltid eksistert mobbing, vold, ydmykelse, rus og kriminalitet. Det som er urovekkende er synligheten og hvor raskt handlingene spres. Og hvor raskt de kan gi makt.

Tidligere var mye av dette mer lokalt. En voldshendelse kunne gi status i en vennegjeng, på en skole eller i et nærmiljø. I dag kan den filmes, deles og brukes strategisk. Politiet beskriver videoer av ran og vold som brukes til å rekruttere selgere, kreve inn gjeld, true andre og hindre at noen snakker. En ungdom blir tvunget til å kysse skoene til en annen. Ydmykelsen blir ikke bare utført. Den dokumenteres og distribueres. Politiet beskriver underkastelsen som «voldskapital».

Det er en viktig forskjell.

Volden er ikke lenger bare en handling. Den er innhold. Den er markedsføring. Den er dokumentasjon på makt. Og den er en advarsel til andre. Når krenkelsen filmes, er ikke den som rammes nødvendigvis det eneste publikummet. Handlingen utføres også for alle som senere skal se den. Med mobilen dokumenteres ikke bare makten. Den kan bli en del av maktutøvelsen. Videoen kan vises igjen og igjen, lenge etter at selve hendelsen er over. Den som blir ydmyket, rammes derfor flere ganger. Først av handlingen, deretter av kameraet og så av delingen. Og til slutt av vissheten om at andre har sett.

Samtidig kan den som utøver volden, bygge status uten å være fysisk til stede. Én video kan gjøre frykten større enn personens faktiske makt. Det er dette det digitale rommet endrer: Alt fra hastigheten, til rekkevidden og til makten.

Penger har alltid gitt status. Dyre klær, biler, klokker og forbruk har lenge vært symboler på suksess. Men nå er det ikke merkeklær vi snakker om. Det er narkotika. Pengene kommer fra et illegalt marked. Stoffene er produsert og fraktet gjennom verdikjeder preget av utnyttelse, korrupsjon, vold og drap. Når de omsettes i norske ungdomsmiljøer, skaper de nye penger, ny gjeld, nye konflikter og nye muligheter til å rekruttere.

Og kanskje er det nettopp her vi har gjort samtale for enkle. Vi snakker mye om ungdommens forhold til rusmiddelet: Hvorfor bruker ungdommen? Har ungdommen et rusproblem? Trenger ungdommen behandling? Det er viktige spørsmål. Men likefullt bekrefter artiklene fra Trondheim at narkotika også kan ha en helt annen funksjon i ungdomsmiljøene.

Narkotikaen er ikke bare noe som brukes. Den er noe som selges. Noe det skyldes penger for. Noe det trues for. Noe barn og unge kan rekrutteres til å oppbevare, transportere og omsette. Narkotika er en vare, og en inntektskilde. En inngangsbillett. Et statussymbol. Og et maktmiddel. Da er ikke spørsmålet bare om ungdommen har et rusproblem. Spørsmålet er hvilken rolle narkotikaen har fått blant barn og unge.

Vi trenger fortsatt ruskonsulenter, forebyggere, miljøarbeidere, barnevern, skole og voksne som har tid til å lytte. En samtale kan være begynnelsen på en endring. For noen kan den være avgjørende. Men vi må slutte å omtale hjelp som om det var ett bestemt tiltak, og som om enhver samtale i seg selv er en tilstrekkelig reaksjon.

Tiltak må ta utgangspunkt i hva som faktisk driver ungdommens handlinger. Den som bruker narkotika for å dempe smerte, trenger kanskje noe annet enn den som bruker av nysgjerrighet. Den som selger for å få penger og status, trenger kanskje noe annet enn den som presses til å oppbevare eller transportere narkotika for andre. Den som er utsatt for trusler, trenger beskyttelse. Og de som utsetter andre for vold, ran og ydmykelse, må møtes med tiltak som også beskytter omgivelsene.

Politiet i Trondheim sier at systemet ikke er rigget for å håndtere barn som begår alvorlig kriminalitet. Fordi flere er under den kriminelle lavalderen, er handlingsrommet begrenset. Samtidig beskriver politiet en utvikling som skaper frykt og utrygghet blant andre ungdommer.

Det er ikke nok å velge mellom hjelp og reaksjon. Omsorg uten tydelige grenser er ikke alltid tilstrekkelig omsorg. Grenser uten hjelp er heller ikke nok. Utfordringen er å klare begge deler samtidig. For hva gjør vi når barn og unge ikke opplever at kriminaliteten er problemet, men løsningen?

Og hvor lenge kan samfunnet vente på at ungdommen selv skal ønske seg ut, når andre barn allerede betaler prisen?